Sunny Beach, august 2014

bulgaria (1 of 1)


Torsdag:
Etter en vanskelig start, med en bil som igjen satt seg på bakbeina før vi skulle reise, og et fly med initialene JT (Jævlig Trangt) som plasserte oss helt bakerst, og en ille busstur fra flyplassen var vi fremme ved Hotel Majestic.  Førsteintrykket av hotellet var bra. En liten orienteringsrunde i nærområdet, før jeg dundret i seng ved 3-tiden.

Fredag:
Startet med frokost i en overdådig matsal. Masse god mat.
Så fikk jeg formiddagen fri til å orientere meg litt. Fikk tak i lokalt SIMkort, ordnet med internet på hotellet, slike ting.
Vel. Wifi virket ikke. SIMkort virket dårlig. Så egentlig ikke nett i det hele tatt.
Ny orienteringsrunde på basseng og strand. Hva? Bassenget stenger 17, og stranda 18? Og middag, obligatorisk langbukse for herrer. Den behøvde hverken være ren eller hel, bare den var lang.
Masse rare ting med andre ord.
Ut over ettermiddagen viste det seg at det var folk i både havet og bassenget frem til i allefall 19, så da hjalp det jo litt.
Ikke så mye fotografering faktisk.
Siden vi hadde halvpensjon var middagsbuffet inkludert, noe både Beate og jeg syns var helt greit. Sovnet etter middagen.

Lørdag
Stranddag. Tidlig opp til frokost, rett på stranden og fikk solseng. Med den stranden forstår jeg ikke hvorfor folk legger seg ved bassenget. Barene kan ikke være  grunnen, de er aldri mer enn en armlengde unna. Her bader man i tre ting. Ferskvann, saltvann og alkohol.
Måtte bryte strandoppholdet etter 4 timer, begynte å bli brent selv om grunnlaget var der. Stranden var nydelig, det var vannet og. 23 grader. 25 i bassenget.
Etter middag ble det en spasertutr bort til «sentrum» hvor det var glade vikinger.
For meg har hele stedet, konseptet, høy harryfaktor. Men vi bor heldigvis utenfor det verste bråket. Selv om det er underholdning av ymse slag her og. Barneunderholdning hver dag ved 19-tiden som avsluttes med fugledansen.

Søndag
Ikke noe spesielt på formiddagen i dag, utover å gå, sole seg og bade. Tok minitoget i dag, gøy, og kostet ikke all verden.
Det var også fullmåne, alltid et vakkert syn.

Mandag
Etter å ha ordnet noe som jeg plutselig fant ut av (SIMkort), ble det stranda og bassenget. Ikke mye å fortelle om egentlig ut over at det er meget behagelig.
Og jeg forstår nå bedre hvorfor folk legger seg ved bassenget. Det er mer komfortabelt, og det er uansett kort vei til havet. Og ny rekord med båtfallskjermer, i dag så jeg 7 på en gang. I motsetning til i Nice, hvor de gikk opp fra stranda gikk de her opp direkte fra båten.
Før middag tok Beate og jeg hestedrosje, artig opplevelse. Første gang ever tror jeg. Jeg var jo litt kjent, og han kjørte noen rare veier. Tror det var for å tilpasse tiden, han brukte et minutt mindre enn avtalt, godkjent.

Tirsdag
Stranddag seilbrett ikke mye å se, vannski heller ikke. Bare slappe av. Badet, gikk litt langs stranda, fant små konkylier og steiner. En deilig innholdsløs dag.

Onsdag
Først en tur i bassenget og på den fantastiske stranda med det deiige vannet.
Så ble det busstur til gamlebyen i Nessebar. Egentlig litt kjedelig, og desverre veldig kommerialisert, men mange sikkert bra restauranter. Det var boder, iskjosker, antikvitetsbutikker og turister, og de obligatoriske kirkeruinene. Noen leide nok ut hus, og noen hus så ut til å være eid av tyskere. Desverre var det ikke bilforbud der inne. Bussturen ut gikk fint, tilbake var bussen overfull. Et par seter bare, og mange ståplasser. Vet ikke engang om man får lov til å stå på busser i Norge lenger.
Etter middag tok vi minitoget tur retur «sentrum» av Sunny Beach, der festingen foregår.

Torsdag
Siste dag, brukte tiden til bading. Vil savne å bade i havet her. Utrolig deilig. I dag var det litt bølger og, minnet om Santa Monica beach. Gult flagg og grensebøyen ble flyttet langt inn. Vaktene blåste i fløyta stadig vekk.
Et forunderlig persongalleri på stranda, ikke mange nordmenn. Noen bleke, noen rosa, noen brune. En var meg som 15åring, en var homoassistenten i Little Brittain, en pensjonist som badet i underbukse, skjorte og tupe. De fotballelsende tatoverte tøffingene som satt pal i baren ved bassenget og drakk øl og røket sigar. Ryddegutten i matsalen som så ut som en tomsing, men var der hele tiden.
Advertisements

Nice Juli 2014

Vår tur til Nice 14.-18. juli 2014

topp (1 of 1)

Mandag 14.7.

Etter en noe kronglende start gikk det som et olja lyn inn til Gardemoen, fikk levert bilen til Auropark, og møtte Simon, Sidsel og Trygve. Plutselig satt vi på flyet hvor det var WIFI og jeg kunne følge turen på Flighttracker. Dette gjorde at turen gikk litt fortere, og vi landet trygt på Aéroport Nice Côte d’Azur. Det meste gikk greit unna, og vi tok drosje til hotellet Nice Riviera. Beate lånte en lekebamse som lå i baksetet og var hennes lykkedyr under turen.
Når vi hadde fått sjekket inn på hotellet og summet oss gikk vi bort til restauranten La Maison de Marie  som lå i en bakgård med inngang fra Rue Massena. Det var toppen 10 minutters gange. Vi spiste og koste oss, og jeg fikk den beste biffen jeg har spist på årevis. Rue Massena må kunne sies å være den mest livlige gaten, med tett i tett med uterestauranter, i allefall utenfor gamlebyen.
Ved 22tiden braket det løs med fyrverkerisiden det var Frankrikes nasjonaldag. Det var virkelig mange folk ute, og det var helligdag. Jeg fikk såvidt knipset noe av fyrverkeriet fra stranden. Etter dette gikk vi ned på strandpromenaden og kikket litt. Beate og Simon kjørte karusell, og etter det tuslet jeg rundt litt og knipset noen flere bilder langs promenaden og hovedgaten, Avenue Jean Medecin. Allerede på kvelden var oppryddningsarbeidet i gang, men forstsatt mange folk både på strandpromenaden og i hovedgaten, hvor det og gikk trikk. Det var også her de opphøyde lysstatuene sto. På bildene kan jeg se at jeg nok ikke var i seng før kl 1. Men da var det og på tide. Både kroppsdeler over og under anklene fortjente og trengte det da.

dag1 (8 of 8)  dag1 (1 of 8)  dag1 (2 of 8)  dag1 (4 of 8)  dag1 (3 of 8)  dag1 (5 of 8)  dag1 (6 of 8)  dag1 (7 of 8)

Tirsdag 15.7.

Sengene var absolutt til å sove i, i motsetning til steintavlene i Riga, og frokosten  var godkjent.
Jeg brukte litt tid til å orientere meg i nærområdet, og jeg fant både matbutikk og kjøpesenter. Hotellet lå i en sidegate til Avenue Jean Medicine, og var passe sentralt. Det var ikke langt å gå hverken til gamlebyen eller stranden. Jeg oppdaget også «vannparken» ved siden av Pl. Massena. Her var det fontener som både sprutet opp vannstråler og forstøvet vann, og både barn og voksne kjølte seg ned og lekte der. Det ble et hyppig besøkt sted både for kameraet og meg. Hele dette området, Place Massena ser forøvrig ut til å være helt nyoppusset. Den store skulpturen, lysskulpturene og vannparken ser ut til å være laget på ettersommeren 2013. Hele dette parkområdet, som gikk helt ned til stranden, var lagt over utløpet til elven Le Paillon.
Tid for lunch, og på Pl. Magenta i Rue Massena falt valget på La Fontaine med de røde parasollene. Alt ble rødt der, og jeg fikk en nydelig omelett. Kullsyrevann var heldigvis på menyen.
Etter lunch dro vi ned til stranda. Merkelig strand, små golfballkulestein som var ekle å gå på og bratt ut i vannet. Ikke noe for en vassende strandløve som meg, men de andre koste seg. Det var masse folk både på land og i vann og nokså hektisk og varmt. I stedet for utvendig nedkjøling i vannet valgte jeg innvendig nedisin. Og det meste av isen her nede gikk lett ned.
Etter litt hvile var det tid for middag. Vi valgte denne gang Le Mirador på Pl. Magenta, et sted vi tilbragte lang tid på. Ikke fordi det nødvendigvis var svært hyggelig der, men fordi det meste tok svært lang tid. Men maten kom, og vi ble i det minste mette. Og vi fikk god tid til å diskutere kaptein gullskjegg, en levende statue rett ved. Det var mange teorier om ham, hans virke og hans liv, i sivil.
De andre gikk etterhvert til hotellet, jeg gikk rundt og tok litt flere bilder. Spesielt koselig var det med alle ungdommene som satt på stranda med bål og lys og musikk.

dag2 (1 of 19)  dag2 (7 of 19)  dag2 (6 of 19)  dag2 (5 of 19)  dag2 (4 of 19)  dag2 (3 of 19)  dag2 (2 of 19)  dag2 (19 of 19)  dag2 (18 of 19)  dag2 (17 of 19)  dag2 (16 of 19)  dag2 (15 of 19) dag2 (14 of 19)  dag2 (13 of 19)  dag2 (12 of 19)  dag2 (11 of 19) dag2 (10 of 19)  dag2 (9 of 19)  dag2 (8 of 19)

Onsdag 16.7.

Med frokosten vel fortært dro de andre til Cannes med buss, en tur som var satt opp til 40 minutter, den tok det og en time til. De tok toget tilbake etter å ha kost seg og spist lunch der.
Jeg tok noen bilder i gamlebyen, jeg gikk og ganske mye på kryss og tvers, og gikk rundt hele fjellet med kirkegård og ruiner på. Beate og jeg spiste lunch på Pl. Magenta (igjen), på stedet Le Liber’tea. Der spiste vi sandwitch som igjen var svære porsjoner med masse grønt.
Etter det var jeg så sliten i beina at de måtte få hvile litt før middag.
Vi reiste ned til gamlebyen og Cours Saleya denne gang for middag, og valget falt på La Favola helt i den vestlige enden av dette gamle fisketorget som nå var butikker på dagtid og restauranter om kvelden. Spesielt vil jeg huske Simons valg her, et grillet fiskemat med hel fisk i forskjellige størrelser, blekksprut, skalldyr osv. Han koste seg fælt med det, og det var en gedigen porsjon.
På kvelden var det  konsert med Simple Minds på Théâtre de Verdure ved promenaden. Det var ingen grunn til å like dem bedre i nå for min del. På tross av henstillingen om ikke å glemme dem hadde jeg gjort nettopp det for lengst.

dag3 (3 of 24) dag3 (4 of 24) dag3 (5 of 24) dag3 (6 of 24) dag3 (7 of 24) dag3 (8 of 24) dag3 (9 of 24) dag3 (10 of 24) dag3 (11 of 24) dag3 (12 of 24) dag3 (13 of 24) dag3 (14 of 24) dag3 (15 of 24) dag3 (16 of 24) dag3 (17 of 24) dag3 (18 of 24) dag3 (19 of 24) dag3 (20 of 24) dag3 (21 of 24) dag3 (22 of 24) dag3 (23 of 24) dag3 (24 of 24) dag3 (2 of 24) dag3 (1 of 24)

Torsdag 17.7.

Etter frokost gikk vi ned til promenaden og tok minitog op til Colline du Chateau for å nyte utsikten. Toget var morsomt, sånn lite «barnetog», og det kjørte oss fra strandpromenaden, gjennom gamlebyen i gater ingen turistbuss kunne vist oss, og opp til toppen hvor vi gikk av og tok en pause. Utsikten var flott, og det var like fascinerende å se helt til flyplassen, som å se rett ned på gamlebyen. Bilder ble tatt, drikke fortært, og vi tok et annet tog ned igjen.
Tid lunsj, denne gang på Caffe Promenade på Promenade des Anglais. Spiste en flott hamburger.
Etter dette slappet de andre av, mens jeg igjen fikk tatt en real fotosafari i denne fotogene byen. Noe som er flott å fotografere er disse såpebobleblåserne. Eller rettere sagt boblene deres. Han her, som sto ved den store skulpturen ved inngangen til gamlebyen var ikke så flink som andre jeg har sett. Han virket nærmest litt fraværende, som om han levde i sin egen boble.
Til middag prøvde oss der vi spiste første kvelden, men det eneste ledige bordet var totalt på skråplanet.
Vi fikk et bord lenger bort i Rue Massena, utenfor gjerdet, hvor vi fikk god mat, jeg fikk en pizza på størrelsesorden med en middels paraply.
Etter dette tok Simon og Beate igjen sykkeldrosje og vi andre gikk til gamlebyen og Pl. Rosetti hvor Sidsel visste om en isbar som het Fenocchio med god hjemmelaget is. Jeg var fortsatt mett etter den gedigne pizzaen og sto over, noe som vakte en viss oppmerksomhet i resten av reisefølget. Men de skrøt fælt av isen.
Vi kikk tilbake til hotellet og pakket, vi hadde allerede bestilt transport til 08:15. Det ble tidlig kvelden denne siste dagen.

dag4 (1 of 20) dag4 (20 of 20) dag4 (19 of 20) dag4 (18 of 20) dag4 (17 of 20) dag4 (16 of 20) dag4 (15 of 20) dag4 (14 of 20) dag4 (13 of 20) dag4 (12 of 20) dag4 (11 of 20) dag4 (10 of 20) dag4 (9 of 20) dag4 (8 of 20) dag4 (7 of 20) dag4 (6 of 20) dag4 (5 of 20) dag4 (4 of 20) dag4 (3 of 20) dag4 (2 of 20)

Fredag 18.7.

Trette av en amputert nattesøvn fikk vi i oss en svært lett og rask frokost før vi raste av gårde til flyplassen i drosje. I rute kom vi gjennom alle kontroller, og vi tok greit av mens vi reflekterte over turen. Europark gjorde at Beate og jeg kunne gå rett ut i bilen etter at vi hadde tatt farvell med resten av følget.
Jeg tok naturlig nok ingen bilder denne dagen, men her er noen bonusbilder:

bonus (8 of 8) bonus (7 of 8) bonus (2 of 8) bonus (6 of 8)
bonus (4 of 8) bonus (3 of 8) bonus (5 of 8) bonus (1 of 8)

Takk for turen og følget.


Riga april 2014

riga (1 of 1)

dag 1 – søndag 27.4.

Først parkerte vi kattene på kattehjem, så bilen på bilhjem, så parkerte vi oss selv på flyet.
Etter en litt røff start for min del (kapteinen prøvde å skremme meg og klarte det), landet vi trygt i Riga.

Vi tok en taxi inn til byen, og Martin Schanche kunne neppe gjort det raskere. Villmann.
Hotel Konventa Seta så spennende ut, det var et kompleks med gamle bygninger helt tilbake fra 1300-tallet  midt i gamlebyen. Vi hadde fått rom i det huset som var beskrevet som englenes hus hvor gamle enker hadde fått bo. Rommet var stort, men spartansk innredet.
Hotellet hadde satt en ny standard for hvor harde madrasser kan være. Det var ille. En tur i resepsjonen sørget for en haug med dyner som gjorde sengene utholdelige.
Jeg gikk ut og kikket litt for å orientere meg, jeg ville og prøve å få tak i kontantkort. Gikk inn i en Narvesenkiosk som lå i «hovedgaten» Kaļķu iela og kjøpte et Tele2-kort til €1,50 som ga meg 2 GB datatrafikk. Så enkelt og greit var det.
Jeg fikk gått en del, og var og såvidt over  brua Akmens Tilts, en kald og forblåst opplevelse, og opp til Pilsētas kanāls med Bastejkalns-parken rundt. Her lå også frihetsmonumentet. Gamlebyen er ikke stor, så jeg fikk sett mye første kvelden.
Vi spiste middag Fridays rett ved hotellet, koste oss, og  så var det tilbake til hotellet for litt sårt tiltrengt søvn.

dag 2 – mandag 28.4.

Etter frokost på rommet som jeg hentet i en fin men morgenstresset frokostsal.
Jeg gikk så et par runder og tok mange bilder, både av folk og hus. Mest inne i gamlebyen, som som sagt ikke var stor, men jeg ble  kjent med de mange torgene og plassene, med hver sine særpreg.Vi spiste lunsj i Kaļķu iela et sted, en salat på meg tror jeg. Vi hadde ikke funnet noen butikk, bare masse Narvesenkjosker (det var ingen andre), men Beate spurte noen innbyggere om de visste om en matbutikk. Etter å ha bommet en røyk pekte han ene bortover gata, og der så vi noe som liknet på en butikkinngang. Vi gikk inn og der åpenbarte det seg et svært handlesenter, med en stor og fin matbutikk. Spar. Før vi gikk inn gikk jeg i minibanken. DNB. Sparbutikken var av et annet kaliber enn hjemme, mye større flere varer (1/3 av butikken var vin), svært spennende bakeriavdeling, mye godt. Hjemme hadde det vært en bra Menybutikk. Jeg var også innom en klesbutikk og handlet en genser, det var surt på kveldene. Jeg handlet på Hennes&Maurits.
Så ble det mer byfotosafari. Det høres ut som det ikke var mye å finne på, men jeg liker å gå rundt slik, se på folk, gater og hus, kan holde på med det i timesvis.
Så var det tid for middag igjen, denne gang på Steiku Haoss. Det var generelt bra mat over alt, også her.
Bare et par bilder til, så var det senga.

dag 3 – tirsdag 29.4.

Startet dagen med å gå bort til Centrāltirgus Rīgas, de store markedshallene rett på utkanten av gamlebyen ved elven. Jeg gikk gjennom alle hallene, det var en for kjøtt, en for fisk osv. Jeg har funnet ut at jeg nok har et problem med lukt av fisk, så den hallen var jeg fort gjennom.
Men uansett var dette interessant, masse folk, masse å ta bilder av. Ost er favoritten min å gå og se på, og det var nok av smaksprøver.
Det var og et yrende liv på utsiden av hallene som var verdt å få med seg. Ved siden av markedet lå det to store handlesenter.
Jeg var inne i det ene, i matbutikken og det var enda et par hakk over Sparbutikken. Ingen høye hyller, god plass mellom hyllene, delikat og masse snadder. Tror ikke slike butikker finnes i Norge i det hele tatt, i USA er det flust av dem. En tur oppom Bastejkalns-parken igjen, og masse flere bilder, så var det lunsj. Vi valgte Rockabilly House, et artig sted på torvet bare noen minutter fra hotellet.
Etter dette ble det langtur på meg. Over elven Daugava og bort til det russiske seiersmonumentet, så  gjennom Urzvarasparken, videre gjennom både bakgater og hovedgater med gamle forfalne trehus, så opp igjen til elven, tilbake over broen som også i dag var en bitende kald erfaring og til hotellet. Jeg så også en benstinstasjon her. Statoil.
Vi valgte middag samme sted som lunsj, og den burgeren jeg fikk var spiselig. Ikke noe mer. Det var karbonade med løk, egentlig. Beate var mer fornøyd med det hun fikk. På den andre siden var jeg langt mer fornøyd med musikken enn hun var.
Bena mine tillot ingen kveldsfotografering, det ble hotellet.

dag 4 – onsdag 30.4.

Denne dagen, siste hele, slappet vi av litt, jeg gikk ikke spesielt mye, men tok masse bilder. Vi var på senteret Galerija Centrs og handlet litt til, gikk litt frem og tilbake og knipset. Var i dag og innom Esplanadeparken. Jeg kjøpte en kaffe på en liten kaffebar og koste meg bedre. Knipset mer. Middag inntok vi der vi begynte, Fridays.
Vi gikk tilbake til hotellet, men ble som vanlig forstyrret av de evinnelige sykkeltaxiene. De var en pest og en plage og maste ut av milde hele tiden. Vi hadde prøvd å få tak i hestedrosje, men det var visst utenfor sesongen.
Helt på tampen var jeg oppe på broen igjen og tok noen fine nattbilder.

dag 5 – torsdag 1.5.

Siste dag og hjemreise.
Litt artig at vi hadde benyttet oss av både Narvesen, Tele2, Spar og DNB, handlet klær på H&M i tillegg til å ha gått forbi en Statoilstasjon.
Vi pakket, sjekket ut, Taxi flyplassen og så vips var vi hjemme.

Takk for turen, Beate.

Screenshot 2014-08-29 12.31.58


California sommeren 2012

Reiserute Bilder
Skjermbilde 2015-04-16 13.19.58


Dag 0 (fredag 22.6)

Reisedagen, en lang dag.
Etter fire timers søvn var det å stille på flyplassen. Innsjekking gikk greit, ombordstigning likeså. Vi takset ut og fikk beskjed om 10 minutters forsinkelse som ble til en time totalt pga stor trafikk på Heathrow. Jeg tenkte på flyet fra London.
Når vi nærmet oss fikk vi ikke lande på grunn av den samme trafikken. Sirklet rundt i turbulent luft, og landet med mye risting. Shaken and stirred. Det ble å haste gjennom systemet til Virginflyet, og etter litt om og men og masse køståing og litt mer venting gikk det og bra.
Om flyet Virgin stilte med kan sies mye. Det var gammelt, slitt og ikke helt rent. Til gjengjeld hadde jeg forhåndsbestilt vegetarmåltider. Dette fikk jeg, alltid før de andre. Når jeg hadde spist opp kom de med mat til de andre og da fikk jeg det og. 🙂
11 timer er lenge på fly. Selv om altså mye mat, fikk se Grønland for første gang og Grand Canyon, og mye annet. Så jeg var glad når vi landet, og var gjennom div kontroller.
Da var det bare bil igjen. De tullet litt, men jeg fikk det jeg skulle ha.
Så var ferien i gang. Jeg var nok litt trøtt, men turen til Ventura gikk fint. Kjørte langs kysten ut av LA og det var utrolig flott. Hotellet i Ventura var det man før kalte moteller, en hesteskoformet bygning med egne innganger fra utsiden  i to etasjer. Helt OK, sovnet svært fort etter en kort spasertur.


Dag 1 (lørdag 23.6)

Våknet, hentet en lurvete frokost som jeg spiste på rommet. Hadde tilbragt nesten et døgn tett på andre mennesker, og hadde ikke behov for å se amerikanere spise frokost på sin måte.
Slappet av litt før jeg gikk en tur i byen igjen. Først ned på pieren som visstnok er den lengste i hele California. Angret litt på at jeg ikke var her og så solnedgsangen, den må ha vært flott. Flere muligheter kommer.
På pieren fisket mange mennesker, noen av dem var nok hjemløse, de så slik ut, og de inviterte ikke til fotografering akkurat. Jeg har forresten mer forståelse for de hjemløse her som kjører rundt med sine nedlastede handlevogner med alle sine eiendeler, enn de utplasserte tiggerne hjemme.
Varmen steg betraktelig ut over dagen. Opp i byen og se litt mer, det var en handlegate med mange artige butikker. Klokken dro seg fort mot lunch, og kvelden før hadde jeg sett en vaskeekte 50-talls sted, Busy Bee Cafe, og jeg valgte å spise der. Et fantastisk sted. Totalt retro. Bestilte en cheeseburger som satt som et skudd, angret nok litt på at jeg ikke kjøpte Cola, og hørte på Bill Haley, Buddy Holly og Patsy Cline mens serveringsdamer svinset rundt i tidsriktige uniformer. Om Kennedy følte seg som en berliner så følte jeg meg som en amerikaner da. Så bar det til AT&T for å aktivere noen simkort. iPaden funket, iPhonen hadde de ikke noe tilbud til som tilsvarte kontantkort med datatrafikk. Noe som i ettertid viste seg å være tull, med litt hjelp fra min venn Google løste det seg. Når jeg snakker om gamle venner, Tomtom er med, og når først iPaden var «på nett», så koplet jeg den opp som navigering i bilen. Feste hadde jeg med hjemmefra. Med dette i orden vendte jeg nesen nordover mot Morro Bay.
Fine veier, taket nede, stort sett grei trafikk. Stoppet på min første Walmart underveis i Santa Maria og hamstret litt Perrier og noe annet småtterier. Kjøpte barberkrem. Som om jeg kommer til å barbere meg oftere her enn hjemme…
Sto bak en voksen dame i køen som leste i et blad. Hun fortet seg å legge det vekk når hun kom til kassen. Jeg var svært fristet til å gi henne det og si at hun glemte det, slik at kassadamen skulle høre det. Jeg ble ledet ut av fristelsen av sunn fornuft.
Videre, temperaturen sank ned mot 17 grader. Men ta opp taket? Fine veier så langt. Jeg hadde lagt inn feil adresse på Tomtom i Morro Bay. Det ga meg en introduksjon til stedet jeg ikke hadde fått ellers. Ned noen smale svingete veier, og gjennom noen skogsholt hvor jeg skimtet klippen, virkelig flott. Ankom hotellet tidsnok til solnedgangen som starter tidlig og varer kort her.
Fikk tatt noen bilder, og den obligatoriske «Can you take our picture» som jeg innimellom må hjelpe folk med. Voksent ektepar i solnedgang. Med Nikon. Jeg var ikke fornøyd, de var.
Jeg måtte ha mat, og siden dette var en fiskeby følte jeg meg forpliktet til å spise nettopp det. Wild Salmon. Er det meningen de skal smake så lite? Men det lille den smakte var godt. Tilbehøret var det mer dreis på og jeg ble enig med meg selv om å være fornøyd. Et par bilder til, og det var tid for senga igjen etter å ha gått gjennom bildene. Mange poeng til både meg og dagen.


Dag 2 (søndag 24.6.)

Valgte i dag å spise frokost på restauranten ved siden av hotellet i håp om å få spise med noe annet enn papp og plastikk. Fikk en rabattkupong på hotellet og spiste en flott omelett med poteter. Hva rabatten var er det ikke godt å si, fikk beskjed om å gi kupongen før jeg bestillte, og da fikk jeg ikke se menyen med de normale prisene…

Ny tur i byen som egentlig var kaia ut mot klippen med stort sett restauranter. Noen flere bilder, så la jeg i vei igjen mot Carmel (by the sea), byen til Clint Eastwood. Dit skulle jeg komme på State Route 1 eller highway 1 som den og blir kalt. vanlig norsk vei/veistandard, overraskende på en såpass berømt vei, langs kysten i et forrevent kystlandskap. Opp og ned i fjellsiden, masse svinger. Veiarbeid, stopp på rødt lys i en svingete oppoverbakke. Men det gikk veldig greit.

Stoppet et sted for å trekke pusten og strekke bena, i vannkanten (et par meter ned) lå en død sel. Helt til en måke satt seg på den. Den var ikke død allikevel. Og måken lærte å fly uten å bruke vingene.

Videre langs denne merkelige veien med akkurat de samme problemene som hjemme. Bobiler. Store. Ikke stoppe. Ikke alle hadde like god tid, og jeg håper han ene med forbikjøringer på heltrukken gul linje ikke rakk det han skulle. Selv tok jeg det med ro.

Ankom Carmel og jeg fant hotellet før Tomtom.

Jeg har en stor tabbekvote på slike turer og her kom den første store. Jeg hadde bestillt i juli i stedet for juni. Siden de hadde ledig rom uansett, valgte jenta å prøve å ordne det ved å flytte bestillingen. Jeg spurte om det kanskje var enklere å avbestille den bestillingen og bare booke inn på nytt. Men neida. En time og en drøss med telefoner etter ga hun opp og fulgte rådet mitt. Hun beklaget og. Dette var også et slikt gammeldags 2etasjers motell med egne innganger til rommene. Det jeg ikke visste var at bak bygget lå et tyvetalls små hytter. Jeg fikk nr 25. Ble svært skeptisk først, så svært positivt overrasket. Og her skulle jeg være i tre dager i min egen «cabin». Nå kunne jeg endelig slappe av litt. Måtte bare en liten tur inn i Carmel først. Det var og et handlesenter like ved, en såkalt «open mall», en handlegate rett og slett.

Det tok litt tid før jeg forsto hvorfor det ikke var flere folk, og de fleste butikkene stengt.

Vel, inn til byen, eller egentlig stranda. Carmel viste seg å være en bakkete skog med artige hus. Sjarmerende. Men først altså stranda. En flott 40-50 meter bred strand, med en 10 meter høy klippevegg opp mot byen. Her surfet man, i dag i bølger på 1 til 1,5 meter. Jeg knipset vilt og hadde behov for mer enn 300 mm.

Mange folk. La spesielt merke til fire ungdommer, to jenter og to gutter, to venner, to venninner. Den ene jenta og gutten var et par, de andre var ikke helt sikre. Det var masse å lese av hvordan de to som ikke helt var et par oppførte seg.

Til min store forferdelse oppdaget jeg at jeg ikke hadde spist siden frokost. Skremt av tanken på å sulte ihjel på stranda i California fortet jeg meg opp i byen, fant restaurantområdet via kartet på iPhonen. Inn på første og beste, tiden passet med at jeg kunne rekke ned igjen til solnedgangen.

En pizza gikk ned på høykant (?), og når de til slutt ville ha penger for den rakk jeg akkurat ned til solnedgangen igjen. Jeg ser for meg at det blir noen av dem og lurer på om jeg kommer til å gå lei. Neppe. Tilbake til hotellet via snopinnkjøp på en bensinstasjon. Sovnet før jeg fikk spist opp alt.


Dag 3 (mandag 25.6.)

Sto opp, hverken jeg eller hotellet hadde noe mat. Kjørte til kjøpesenteret jeg var på i går med håp om at det var åpent i dag. Det var det, etter kl 10. Jeg var for tidlig ute, og reiste like gjerne rett til Monterey, bare en mil unna. Fikk parkert på en liten plass med parkometer, og gikk litt formålsløst rundt, jeg har en lei tendens til å glemme at jeg har all informasjonen jeg trenger på iPhonen. Jeg gikk forøvrig forbi et lite bilverksted som restaurerte gamle biler. Blant annet noen gamle Triumpher. Jeg spurte om det var OK om jeg tok noen bilder, og det var åpenbart ikke greit å spørre om det en gang. Heldigvis ble jeg fortalt det på den sedvanlige høflige amerikanske måten… Søkte opp restauranter, og satte kursen mot den tetteste klynga som som regel ligger i «downtown», så også her.

Jeg fant en passende cafe og bestilte en spennende omelett som ganske sikkert var mat nok til to. Jeg bestilte og Cola, sannsynligvis for siste gang om det er fare for dispenserskvip. Det eneste som reddet den var temperaturen, den var kald.
Siden parkometertiden gikk ut lå det et parkeringshus på den andre siden av gaten. Klønete «innsjekking». Men jeg hadde nå litt bedre tid og fikk sett litt av den gamle delen av Monterey, av pieren og masse mennesker. Unger som lo og skrek, par som kranglet, eldre som koste seg med is på en benk. Jeg koste meg jeg og, både med is og inntrykk. Jeg fikk og handlet ukulele. Det får være bursdagspresangen fra meg til meg i år. Jeg pratet litt med ekspeditøren om moms når han forsto at jeg var norsk. Han var lettere rystet over den norske momsen, og at det var halv moms på restaurantmat om man tok den med hjem. Oregon er visstnok momsfri, og folk fra de omkringliggende statene handlet der. Hørtes unektelig kjent ut. Oregonhandel…
Jeg kjørte tilbake til Carmel, i tide til solnedgangen igjen. Like flott i dag, med folk som tente bål på stranda. Innom en matbutiikk i løpet av dagen og slik at jeg hadde frokost de neste dagene. Et lite brød, italiensk salami, Jarlsberg og paprika. Og Juice.
Hogs Breath Inn var visstnok en restaurant delvis drevet av Clint Eastwood. Jeg fant den og bestilte en Dirty Harry Burger. Det er to typer burgere, raske og rocka. Denne var ingen av delene, tafatt og kjedelig og seigt hamburgerbrød. Trøsten var at Hr Eastwood ikke lenger var involvert i driften.
Sovnet som en stein igjen, før tolv, og våknet desto tidlig. Jeg må ta med min interne klokke til urmakeren og utvide natten til i allefall 7 timer…


Dag 4 (tirsdag 26.6.)

Bestemte meg for å roe litt ned i dag. Frokost laget jeg selv av ingrediensene jeg kjøpte i går. Jeg lagde og kaffe på en kaffetrakter med innebygd kvern. Koste meg på verandaen. Temperaturen er ikke all verden i lufta, men sola varmer godt. Så jeg gikk til bassenget og tok en relativt kjølig dukkert og la meg til tørk, med 50talls-musikk på Spotify. Da kom og varmen, og jeg gikk tilbake til hytta for å planlegge litt. Jeg var i tvil om hotellet i San Fransisco på grunn av parkering, og for å spare meg selv for mye unødvendig stress avbestilte jeg det i sentrum og bestilte et over fjorden i Oakland i stedet. Ikke mer enn 30 minutter inn uansett, og et påskudd til å ta ferge.
Dette tok sin tid, jeg ble rastløs, og satte kursen til Pacific Groove (ved siden av Monterey) for litt mat og solnedgang. Kjørte dit rundt Pebble Beach, så litt av golfbanen, og litt av havet og det var masse vind. Det var mange muligheter til å parkere langs veien, og på et sted jeg stoppet sto det to andre Mustanger. Vi tok bilde av bilene alle tre. Sannsynligvis mitt første og siste Mustangtreff. Pascific Groove var en artig by, godt bevart, og bar preg av mange tidsepoker. 100 år gamle hus, en kino fra 50tallet, koselige gater. Fant en restaurant her som så OK ut, og bestillte en kyllingrett. Fantastisk. Den var ostegratinert i fløtesaus med en bakt potet til som sikkert var stor nok til en pose potetløv…
Så var det solnedgang igjen, denne gang gikk solen rett ned i havet og det var et vakkert syn.


Dag 5 (onsdag 27.6.)

Så var det utsjekking fra hytta og ut på veien igjen. Spiste frokost på rommet, pakket og la i vei uten store problemer eller farvel-scener.  Første stopp Salinas. Fant downtown lett, en gate med mange eldre bygninger.  Mange biler, men nesten ikke et menneske. Sola varmet her og, men kalt i skyggen og bilen viste 18 grader ute. Jeg var innom National Steinbeck Center, og jeg fikk i meg en omelett.

Jeg var rastløs så jeg brukte ikke lang tid her. Jeg kjørte videre men måtte ha bensin. På noen stasjoner får du ikke fylt bensin med utenlandsk kort, du må slå inn zipkode (postnummer) før du får fylt. Skulle like å vite grunnen. På første stedet jeg stoppet gikk jeg inn med en gang, men ekspeditøren snudde faktisk ryggen til meg. Han gikk vekk fra disken.
På neste stasjon var alt såre vel, leverte kortet til ekspeditøren og fikk fylt. Videre gikk det ville tog, og plutselig var det 35 grader ute. Tak ned. Trafikken gikk greit, fine veier i et bølgete nesten ørkenliknende landskap. Tomtom visste veien til San José. Men jeg skulle ikke dit. Etter å ha passert var det egentlig tettbebygd resten av veien til Oakland og hotellet der. Innsjekking og parkering og alt gikk greit, selv om internett i praksis ikke fungerte. Jeg ble lovet nytt rom dagen etter. Vi får se hvordan det går. Jeg tok med det lille kameraet og gikk og så meg omkring.  Hotellet lå i Jack London District, og jeg oppdaget hvor heldig jeg hadde vært. Rett ved hotellet gikk det ferge over til San Francisco, som tok 20 minutter. Jeg trenger neppe å bruke bilen i det hele tatt for å komme inn til byen. Den kostet 70 kroner tur/retur, og det er mindre enn jeg ville brukt i parkering. Jeg sparer i tillegg tid og frustrasjon.
Jeg måtte jo prøve dette med en gang, og vips så var jeg i Market Street. Inn i eventyrverden igjen. Så mye å se, så mange rare fremtoninger, så mange inntrykk. Og sånn som det blåste. Ikke noe sted for bare shorts og t-skjorte. Jeg vandret rundt en times tid, selve gatenettet var like oversiktelig og firkantet som i New York selv om navnene ikke er like lette å huske. Så det var egentlig lett og orientere seg. Og med altmuligboksen i lomma (iPhone) visste jeg alltid hvor jeg var. Jeg tok siste ferge tilbake (21:30) og så solnedgangen her og. Jeg hadde som vanlig ikke spist noe siden formiddagen og hamburgeren ved siden av hotellet smakte fortreffelig. Det gjorde bananpaien jeg spiste til dessert og.
Og så sovnet jeg nok fort igjen.


Dag 6 (torsdag 28.6.)

Siden jeg legger meg tidlig våkner jeg tidlig. Og hadde en avtale om å bytte rom. Gikk ned og pratet med dem, og fikk beskjed om å vente litt ut på formiddagen. Jeg hadde klær å vaske og godtok det. Vasket klær, spiste, tørket klær, uten at jenta i resepsjonen visste mer. Så jeg gikk en tur i området som var sentrum i Oakland. Fant et par småting, et klamrestativ til iPhonen blant annet.

Jeg fant og en is. Is er godt. Tilbake til hotellet, og nå sa de at de ikke kunne hjelpe meg, ingen ledige rom. Jeg sa de måtte ordne det på en eller annen måte, jeg var lovet det kvelden før.
Ingen av oss virket nok spesielt happy. Jeg gikk en liten tur til, spiste en is til, og gikk opp på rommet og dobbeltsjekket. Like dårlig. Brukte iPaden til å sjekke om jeg fikk bestilt rom der jeg hadde gjort det tidligere, og de hadde rom tilgjengelig. Det var en streng meg som gikk ned i resepsjonen med iPaden for å vise dem dette. Det hadde vært vaktbytte, damen fra i går var på plass og spurte om det hadde ordnet seg før jeg fikk ordet selv. Da hun fant ut at så ikke var tilfelle ordnet det seg på fem minutter.
Da kunne jeg ta fergen igjen, uten egentlig å ha kastet bort mye tid. Jeg hadde fått vasket klær, og jeg hadde fått sett meg om i nærområdet. Fra fergen så vi at det var lavt skydekke over byen (SF), og Golden Gate, som riktignok var langt borte var helt borte i skodda.
Som i går gikk det oppover Market Street et stykke, og det var rene sirkuset på godt og vondt. Originaler, hjemløse, punkere, hippier – og folk i dress. Store kontraster. Og ikke minst skyene som flagret mellom de høyeste bygningene i full fart.
Jeg rakk både Apple Store, Macys og en Ferraributikk. Riktignok raske besøk, jeg hadde en ferge å rekke. De siste går senere lørdag og søndag. Tilbake til Oakland, kjøpte kylling på en restaurant som hadde en annen meny inne enn ute, så det ble kylling ikke pasta. Forventet en filet eller to, fikk hele fordømte fævværn. Jålerestaurant. Spiste en filet, betalte og gikk.
Det var i grunnen den dagen. I morgen mye mer San Francisco.


Dag 7 (fredag 29.6.)

Slappet av litt til å begynne med i dag før jeg tok 11fergen inn til San Francisco. Et supert alternativ jeg sparer mye ergrelse, tid og penger på. Lang kø inn, masse bompenger og parkeringsavgifter. Mot $12,50 tur retur.
Gikk litt rundt og kikket, alt like fascinerende som i går. Hadde med iPaden og egen reservelader til iPhonen siden jeg brukte den mye til fotografering, så derfor kjøpte jeg en liten ryggsekk. Så et par afrikanske dansere som var veldig flinke, men det så ut som en aldrene dame hev seg innpå, og jeg tenkte hvor lang tid tar det før de jager henne? Jeg sto og så på i allefall 5 minutter og forsto at dette neppe var tilfeldig. Hun må ha vært over 60 (minst) og fulgte sine afrikanske dansepartnere svært godt. Samme sted var snustasjon for de berømte kabelvognene, og køen var helt tullete. Deretter fant jeg en frokost/lunsj-café og spiste min daglige omelett. Så tuslet jeg innover og oppover, og det er noen saftig bratte bakker her. En ting at det er tungt å gå, det er greit, er vant til det fra Ulvskollen, en annen ting er at jeg faktisk syns de bratteste var skumle. 🙂
Jeg fikk karret meg opp til Noob Hill som lå over butikkgrensen. Hoteller og bolighus. Utrolig utsikt over byen. Sikkert morsomme boligpriser. Ned igjen på den andre siden til Van Ness Avenue hvor jeg opprinnelig hadde hotell. Svært glad jeg byttet, bilkjøring i slike bratte gater er ikke noe for meg, og tilsynelatende uungåelig her.
Van Ness-området ligger mellom Japantown og Little Saigon, med masse hoteller og butikker. Oppover igjen mot Lombard Street og den berømte svingete gata. Bratt opp dit og. Fikk et glimt av Alcatraz, før jeg fant den berømte gatestubben som var i bruk, også som boligstrøk. Masse turister både på hjul og til fots. Gikk ned der, svært bratt, tipper et par hundre meter med 20% fall (stigning for de som kom mot)
Kom tilslutt ned i Little Italy, som i likhet med Manhattan lå ved siden av Chinatown. Hva er det med disse kineserne og italienerne som gjør at de må rotte seg sammen? Hva har de felles? Nudler og pasta?
Vel, jeg valgte i allefall pizza å spise, og slappet av litt. Fikk ladet både mine egne og iPhonens batterier.
Tiden gikk fort, og jeg peilet meg inn mot fergen igjen, litt frem og tilbake, og rakk den akkurat. Begynte å bli vant til den nå, både den og den flotte utsikten mot  San Franciscos skyline. Tilbake til hotellet, antydning til krampe i beina, holdt meg i ro til jeg sovnet.
Slitsom men innholdsrik dag dette og.


Dag 8 (lørdag 30.6.)

Som i går en rolig start. Etterhvert fikk jeg tatt fergen inn til byen, nå med mere kamerautstyr. Litt lavt skydekke i dag og, men varmere.
Gikk litt rundt som vanlig, sirklet mellom Union Square (park) og Powell St/Market St. Tok masse bilder Det var masse mennesker i det krysset og som i dagene før alltid noen som opptrådde. I dag var det en gatemusikant som var morsom. Han kommer neppe til å få plastekontrakt. En asiat gikk rundt og var agressiv dommedagsprofet, og en eldre herre med langt hår, skegg og høypullet hatt tigget penger til «weed».
Nevnte kryss er også snuplass for den ene av cablecar-rutene og det var som vanlig en enorm kø. Gikk man bare noen kvartaler opp var det ingen problem å hoppe på en vogn. Med hjertet i halsen gjorde jeg nettopp det. Bakkene var jo bratte. Men det var ikke noe problem, selv om vognen var overfyllt. Jeg ble med til Lombard Street, den med svingene, og tok en annen vogn tilbake.
Jeg spiste litt, og gikk rundt og observerte, og kikket. Tåka ble tettere, og det var litt yr i lufta, men ingen brydde seg. dessuten steg temperaturen.
Å traske slik gatelangs er slitsomt, så jeg tok en tidligere ferge tilbake enn jeg hadde tenkt.
Gikk en liten tur oppover i området jeg bodde i, fikk handlet noe «kveldsmat», og på vei tilbake var det litt tumulter utenfor politistasjonen. Politiet hadde tatt på seg utstyret sitt og sto «skjold» foran inngangen, mens noen agressive hettekledde ungdommer skjelte dem ut. Øvelse kanskje? I allefall ingen fare, jeg gikk rett forbi dem.
Så var det natt igjen.


Dag 9 (søndag 1.7.)

Lange morgener til tross for tidlig våken. Bare døse og søke på nett. Vurderte å prøve  Golden Gate i dag, men sjekket med et vebkamera og det var mye tåke.
Så det ble inn til byen med ferge igjen.  En rask omelettlunch ved Union Square, så vurderte jeg sightseeingbuss, men slo det fra meg og tok kabelvogn over haugene til Fishermans Wharf og Pier 39. Jeg gikk mot Golden Gate i håp om å få et lite glimt av den, og det var det jeg gjorde. Snudde, gikk tilbake på Embarcaderoen mot Hard Rock Café.
For meg er det mer enn et spisested. Det er en «greie». Jeg bare må dit og spise en burger. De har fantastiske burgere (i min gane). Menyen kjenner jeg faktisk igjen nå, og det som henger på veggene da… Gitarer som er mest interessant for meg, men og gullplater, signerte cover, sceneantrekk osv osv. Riktignok har de et støynivå jeg ikke hadde akseptert noe annet sted, men det de spiller kler stedet og de er tilgitt. Ikke er prisene avskrekkende heller. Opprinnelig er ideen engelsk, men konseptet har først tatt av etter at det ble overtatt av amerikanere. Jeg har vært på noen etterhvert, den i London 3-4 ganger, Barcelona og Roma, tror og Paris. New York, San Antonio og Nashville. Og nå San Fransisco. Det kommer kanskje en eller to til i løpet av turen.
Jeg likte forresten ikke dette området, det bar preg av å være et sted i middelhavet, fullt av juglete sjapper og lugubre spisesteder og masse folk.
Hadde et MUNIpass og tok en av disse gamle trikkene tilbake tilbake til Market Street og opp til City Hall. Tok noen bilder og så syns jeg det var nok, og rakk akkurat fergen tilbake til Oakland.
Selv om dette ikke var dagen jeg hadde gått mest var det godt å få av seg skoene og sette seg ned. Og etterhvert legge seg ned.


Dag 10 (mandag 2.7.)

Spiste frokost og kom meg avgårde litt tidligere enn i går, hadde en avtale kl 12. Med den avtalen vel overstått tenkte jeg meg opp i Haight-Ashburyområdet, der hippiene holdt til på 60tallet, og hvor «summer of love» oppsto – og døde så altfor brått.
Det viste seg at det gikk buss direkte (rute 6) fra nederst i Market street. Hippiene er der ennå. Med rulatorer og stokker. Yngre røykere med rastafarifletter, og inslag av både punkere og rappere er tilstede. Men gjennomgangstonen ser ut til å være å bli høy. Ikke nevneverdig plagsomt. Det var en skjønn forening av butikker. Tatovering, brukt, klær, en gitarforretning, cannabis (reklamerte de for i allefall, aner ikke om det er legalisert her nå), osv. Og mange fargerike utsmykninger og bygninger. Glad for at jeg fant opp hit.
Samme buss ned igjen, og gikk av ved Union Square. Ville opp i toppen av Macy’s og spise ostekake på deres berømte Cheese Cake Factory. Stedet bar preg av kaos, det var ingen bruksanvisning. Jeg gikk ned igjen og kjøpte en is i stedet.
Gikk litt rundt og frem og tilbake, klokka dro seg mot 5, det var siste dagen, og jeg gjorde kort prosess og gikk ned for å ta fergen til Oakland for siste gang.
På vei ned var det to gatemusikanter, en på plastbøtter  og en på iPad. De hadde en CD ute, og det sto en eldre dame og hjalp dem å selge den. Jeg dro kjensel på damen. Det var sannelig hun som sto og danset med noen afrikanere et par dager tidligere. Artig.
Vel tilbaske hadde jeg lyst til å gi restauranten som serverte meg en hel kylling en ny sjanse. Jeg bestilte en burger, og ventet spent på å få hele kua. Men burgeren var i sæklasse. Inntrykk rettet opp. En lime-kake til slutt satt mange prikker over i-en.
Jeg fikk tatt noen morsomme månebilder, og så var det å begynne å klargjøre til å kjøre videre i morgen, ned til Bakersfield, første etappe til Las Vegas. Hvor det visstnok er flere kjentfolk.
Så var det ferie i ferien i drømmeland.


Dag 11 (tirsdag 3.7.)

Transportetappe Oakland-Bakersfield.
Så snart jeg hadde fått i meg litt medbragt frokost, og fått tørket klærne som ble innelåst i går kveld bar det i vei. Det tilsier først og fremst at det ikke ble noe særlig med bilder i dag.
Jeg bodde rett ved motorveien, så jeg trengte knapt navigering for å finne frem. Temperaturen var 18 grader. Turen forløp helt greit, det eneste jeg hadde å irritere meg over var denne tullete filkjøringen. Det er nå en gang slik de har det, og jeg som turist har å innrette meg etter det, men det ser uansett tullete ut. Man kjører altså forbi i det feltet som er ledig. Jeg får meg ikke til å gjøre det selv. Det tok ikke mange milene før temperaturen rundet 30, og jeg fyllte tanken og tok ned taket.
Ut over det forløp altså alt helt greit, og jeg ankom Hotellet i Bakersfield passe tidlig. Etter innsjekking og kontroll av at ting virket (internett, tregt igjen men levelig) var det å legge seg ved bassenget. 30 minutter foran, det samme bak, avbrutt av korte turer i bassenget.
Jeg hadde ikke spist stort i dag i det hele tatt, og fant ut at Buck Owens hadde et eget spisested i nærheten, Buck Owens Crystal Palace. Så nær at jeg sikkert kunne gått, men…
Spiste en tacorett, og en epledessert (varme tilslørte bondepiker). Vel tilbake på hotellet ble det en tur til i bassengen og boblebadet. Minst like deilig etter at solen gikk ned. Og det gjør den litt etter kl 8 på kvelden her nede.
Det er en greie dette med artister og spisesteder. Dette var altså Buck Owens. Jeg var på det som en gang var Clint Eastwoods restaurant i Carmel, A Hog´s Breath. På den forrige turen var jeg innom stedet til Loretta Lynn. Jeg har og vært på BB Kings klubb i New York.  I London har (hadde?) Bill Wyman sitt eget sted kalt Sticky Fingers. Ja, jeg har vært der og. De spillte mest Beatlesmusikk, faktisk. Men det er mange år siden.  Det er sikkert flere slike steder.
Jeg forlot San Fransisco. Tidligere har jeg sagt at det å gjøre hjemmeleksa før slike bybesøk har fordeler og bakdeler. Det kan fort bli for mye planlegging og for lite spontanitet, for meg ble det omvendt, de første dagene var nærmest litt formålsløse. Men jeg tror jeg fikk se byen godt, jeg følte den på pulsen. Og jeg fikk sett mange av tingene jeg ønsket å se. Jeg er kjempeglad jeg ikke tok bilen inn dit, tanken på å kjøre i de bakkene fikk det til å gro grønne hår mellom tærne mine. Det ble ingen Golden Gate, det er tross alt bare en bru, og den var stort sett innhyllet i tåke. Og hvem vil egentlig se et fengsel? Det siste var forøvrig en av de tingene jeg hadde planlagt å ikke se. Er jeg fornøyd med dagene og opplevelsene i den byen? Ja. Jeg har og til en viss grad klart å roe ned tempoet. Jeg har benyttet offentlige transportmidler, og ikke bare som atraksjon. Slikt er gøy.
Så nå sitter jeg og undrer på bilturen i morgen, hva slags landskap. Jeg vet det er litt fjell og litt mer ørken. Skal sørge for at jeg ikke lider for mye væsketap.


Dag 12 og 13 Las Vegas

Så var det Las Vegas da. Etter en tur på 45 mil fra Bakersfield via Barstow gjennom bølgete ørkenlandskap med høydeforskjell på ca 1320 meter. Las Vegas er farger. Fargerike mennesker, fargerike bygninger, fargerike lys og fargerike sjetonger.  Og alle fargene og alt lyset lokker til seg mennesker. Mennesker med litt penger å spille bort, litt penger som blir til for mye spillt bort fordi de får nesten gratis alkohol. Men først og fremst virket folk enda blidere og høfligere enn vanlig. Og jeg så ikke mange overstadige. Ikke så mange hjemløse her heller. Jeg kom for å se alle menneskene, hotellene og lysene. Og Homer Simpson, Mikke Mus og Superman som satt på fortauet og lot som de drakk og var dritings. Selvironi har de. Jeg syns lys er vakkert, jeg syns mennesker som er glade er vakre, det syns på øynene deres. Og dette er et stort tivoli for voksne, som henter frem barneglimtet i øynene til oss. Entusiasmen, fryden, gleden, overraskelsen. Hos meg også undringen. Er dette mulig? Åpenbart her i USA. Dette er i mine øyne renspikka galskap. Det er svindel og lureri. Jeg likte å tas bilder her, og det var fascinerende å være her, men jeg vet ikke om jeg kommer til å stresse for å komme tilbake.

Når jeg reiste passet jeg på å ikke se meg tilbake, jeg kunne bli til en saltstøtte.


Dag 14 (fredag 6.7.)

Jeg hadde hatt to rare dager i Vegas, og på tross av min avstandtagen fra religiøsitet oppfattet jeg dette som et sted fullt av synd og umoral. Men da mest mot mine egne normer, jeg syns det er umoralsk å lure folk slik. Men de lar seg lure, kanskje i håp om å vinne den amerikanske drømmen? Jeg har ingen rett til å fordømme det, det får holde at jeg er litt splittet i synet på det. Det er jo morsomt her og, og jeg møtte familien Kristiansen (og familien Olsen fra Sverige). Vi var og spiste på Hard Rock Cafe. Vi skulle forlate Vegas samtidig, henholdsvis til Palm Springs og Los Angeles., og vi kjørte sammen til San Bernandino via Barstow (igjen). Før vi kjørte hvert til vårt spiste vi på McDonalds, noe slitne hele gjengen. Det var meningen vi skulle finne den elste McDonalds, men vi fant i allefall den med den elste ansatte. En krokete liten søt dame som nok var nærmere 80 en de fleste andre på hennes alder. Som hjemme begynte jeg å rydde. Da fikk jeg høre hvor gammel jeg var, det var hennes jobb der. Heldigvis fikk jeg høre at jeg var yngre enn jeg egentlig var, og tok det som et kompliment. Jeg la i vei til Palm Springs, uten egentlig å forstå hva jeg skulle dit å gjøre. En overnatting, og så tilbake til LA, liksom. Hva var vitsen? Vel, jeg kom frem dit, sjekket inn og heiv meg i basssenget. Deilig. Så kikket jeg litt på byen, og så mye charme ut av  så lite. Ingen høye hoteller, men en “Strip” som hadde et par hundre meter med mange koselige små steder, butikker, kaféer, restauranter. Og nokså bra med folk. Den høyeste bygningen tror jeg forresten var en skulptur av en skuespillerinne som het Norma Jean. Hun var noe oppskjørtet. Å stå og se på at folk poserte under skjørtet hennes på rekke og rad var et studium i seg selv. Jeg spiste pizza på et trivelig sted, Skjønt et par gjore mye for å ødelegge. De diskuterte høylydt på gebrokkenty engelsk, jeg fikk ikke med meg om det var et par som diskuterte forholdet, eller et søskenpar som diskuterte økonomi, men både følelser og penger var inne i bildet. Jeg spiste ferdig og tok et kveldsbad under stjernene. De hadde et stort bål ved siden av bassenget. Jeg forsto ikke meningen med det. Så var det faktisk natt igjen.


Dag 15 (lørdag 7.7.)

Jeg sto opp, som seg hør og bør når man skal forlate et sted. Jeg gikk ned i resepsjonen og spurte om jeg kunne ha rommet noen timer ekstra. Det var desverre umulig på grunn av belegget, og det er jo greit. Jeg ville uansett rekke et bad tenkte jeg, jeg hadde allerede badebuksen på. Ut i bassenget, nøkkelkort med. Der sto det en sikkerhetsvakt og nektet meg adgang fordi jeg ikke hadde et armbånd ingen hadde fortalt meg om. Jeg syns ikke det var noe greit, men det var lang kø i resepsjonen nå, så jeg ga bokstaven mellom e og g. Spiste omelett på en retrorestaurant, og kjørte. Det var noenogtyve mil til LA, en tur som gikk radig og greit. Dog var en liten detalj bekymringsfull, temperaturen sank, jo nærmere hotellet jeg kom jo kaldere ble det. Mellom 35 og 40 i Vegas, oppe i 44 i Mojaveørkenen med taket nede, ca 40 i Palm Springs – og nå ned mot 20? WTF? Slikt er bra hjemme, ikke her. Fant hotellet helt greit, fant at jeg var plassert utenfor wifi-rekkevidde, klaget, ble lovet nytt rom dagen etter. Hørtes kjent ut. Gikk en liten tur og fikk tatt den lokale Mallen i øyesyn. Virket OK. På vei tilbake hørte jeg et band spille. Det var virkelig ille. Forestill deg Sputnik backet av et countrytrashmetallband. Familien Adamsen (som jeg nå kaller dem) bodde på hotellet ved siden av, og når jeg hørte om deres vannlekkasje hadde jeg stor forståelse for at de ville bytte rom. Eller leilighet som de har, de er jo en del. Vi reiste ut og spiste. Olive Garden var plan A, det var lang kø, vi hadde ikke noen plan B, så det ble Friday som lå rett ved siden av. Tilbake til hotellet, men jeg kunne ikke gå og legge meg. Tok bilen en liten tur, og kjørte ut til Rodondo Pier. Hadde ikke penger til mer enn 10 minutter parkering, så det var ikke så mye jeg rakk å se. Innom matbutikk på vei hjem, fyllte opp med Perrier, og dagen var over.


Dag 16 (søndag 8.7.)

Tenkte jeg fikk prøve hotellets frokost. Gjør det ikke igjen. Gikk en liten tur og kikket i nærområdet, tok bilen en tur og vasket den. Ventet på nytt rom, og denne gangen fikk jeg det uten nøling. Internet virker.

Teperaturen virket heldigvis litt høyere i dag. Her er søndagsåpent, så jeg fant en BestBuy, som ikke hadde kameraet jeg ønsker meg.

Jeg hadde ikke lyst til å kjøre til hotellet, det kriblet litt i fotofingeren. Kjørte ut mot Palos Verde, til fyret ved Point Vincente. Et fint sted, det var bryllupp der, en gutt og en jente ble mann og kone, og skulle forhåpentligvis prøve å bli mor og far i løpet av natten. Litt fram og tilbake i området før jeg fikk med en flott solnedgang.

Så ble jeg bedt med på biltur til Griffith Observatory. Det var et stykke, men vi fant omsider frem på tross av Tomtom (virker ikke like bra i den bilen Per Arne har leid). Der var det enda fler familie, man hadde byttet litt barn i dag, og vi fikk tatt noen fine bilder. Etter litt om og men og forsøk på å låse opp en bil hvor nøklene lå i, og en kort tur med 11 stykker i en Jeep, var konfigurasjonen riktig. Vi kjørte hjem under diverse doser med skøy, spetakkel og ståk. Følte jeg nok hadde fått litt ut av denne dagen, men blir trøtt.

Sengen roper.


Dag 17 (mandag 9.7.)

Jeg våknet med en svært spent følelse. Siden jeg er lett å lede var jeg svært fristet til å handle nytt kamera, siden noen jeg kjente og hadde gjort det. Brukte litt tid på formiddagen til å veie for og imot. Mens jeg tenkte leverte jeg noen klær til vask,gikk til Mall´en og kjøpte et par klær og spiste en burger der jeg ble oversett lørdag, og kjeiste til slutt ned til en butikk jeg regnet med de hadde kameraet, med hensikt å prute, noe jeg var rimelig sikker på ikke ville føre frem. Jeg var og rimelig sikker på at dette var en form for selvbedrag i den hensikt å kjøpe kameraet uansett. Når jeg kom til butikken så jeg at de hadde en del brukt fotoutstyr. Som et skudd i mørket slang jeg ut spørsmålet om de ville ta mitt gamle kamera i innbytte. Og traff. For å gjøre en kort historie kortere, jeg byttet inn kameraet mitt, det hadde vært min følgesvenn i omtrent fire år. Så gikk det med litt tid til å teste, jeg kjørte og gikk litt rundt og tok bilder, og på Pieren ved stranda. Jeg var svært fornøyd. Så ringte en representant fra Familien Kristiansen og fikk meg ut av dvalen ved å spørre om jeg ville være med og spise Pizza. Siden jeg ikke hadde spist stort passet det bra, og vi hadde en hyggelig matøkt. Det ble mer bildetaking og eksperimentering etterpå, og jeg håper å kunne få ut noen bilder snart. Det tar bare litt tid.


Dag 18 (tirsdag 10.7.)

Etter min lille selvinnkjøpte frokost med juice, iskaffe, rundstykker med ost og paprika kjørte jeg for å hente klær på vaskeriet. Rene, strøket, flatpakket. Som i New York. Kjekt. Så begynte en liten musikalsk reise. Først brødrene Wilsons barndomshjem. Huset hvor Beach Boys startet sin karriere er for lengst borte, nå markert med et minnesmerke. Jeg syns det er rart at de var avbildet med et surfbrett, de synger litt om det og, men de synger mer om biler og jenter. På vei dit hørte jeg et program om Woody Guthrie i sammenheng med hans forestående 100års dag. Ry Cooder var med. Virkelig interessant. Neste stopp var Capitol Building i Hollywood. Fant det og ble rørt. Beach Boys igjen, og også Beatles hadde masse med dem å gjøre i USA. Og selvfølgelig en drøss andre store artister. Jeg gikk ned på Hollywood Boulevard, fant at jeg nok trengte mer enn den timen jeg hadde parkert for, og fant et parkeringshus omtrent midt på. Og da ble det Hard Rock Café i samme slengen. Over alt sto det folk som hadde kledd seg ut som Michael Jackson, Freddy Krueger, Dart Wader, og utenfor HRC sto en som hadde kledd seg ut som Slash. Jeg gikk inn, fikk et bord, bestillte, og så ble det litt romling. På scenen sto ingen ringere enn Slash. Det var ingen imitator som sto på utsiden… Han var der for autografer og det var litt kø. Folk kom med mye rart, også gitarer. Men jeg var sulten, og Slash lot meg være i fred. Ved nabobordet satt en liten gutt og sov. Det sier kanskje sitt om hvor spennende det hele var. Betalte, gikk ut på gaten og lot meg (igjen) imponere av fot og håndavstøpningene utenfor Chinese Theatre. De eldste er fra 30-tallet. Gammelt det. Jeg hentet bilen opp av garasjen og tok en tur rundt oppe i åsen og så på fine hus uten å ane hvem som bodde hvor. Riktignok hadde jeg sett bygningen til den avskyelige scientologikirken, men Tom Cruise eller John Travolta eller Kirsty Alley så jeg ikke noe til. De er morsomme å kjøre i, dise små trange snirklete og bratte boligstrøkene. Så var det igjen opp til Griffith Observatory. Litt mer forberedt denne gang med stativ og nytt kamera, og litt tidligere ute. På veien kjørte jeg forresten forbi Whisky-a-go-go, det legendariske stedet på Sunset Strip. Ikke bare Doors spillte der, en bøtte andre fremragende artister som Byrds, Zappa, Cream og mange andre. Uttrykket Gogodancers stammer og derfra. Jeg kom i passe tid til solnedgangen til observatoriet. Solen sank rolig ned bak HOLLYWOOD-sklitet. Litt av et syn. Så ut over området med downtown Los Angeles og dens skyskrapere til venstre, Hollywood og de lange avenyene med N. Normandie Ave i midten som strekker seg omtrendt rett sørover og mid city, Santa Monica til høyre. Et fantastisk syn, som bare ble flottere etter som mørket falt og lysene steg opp. Etter det var det i grunnen bare å kjøre til hotellet, godt mettet med inntrykk, men ikke med mat. Fikk handlet litt kveldsmat på veien, og der hørte jeg McCartneys kanskje flotteste, “Maybe I´m amazed” for andre gang i dag. Det var ikke noe maybe for min del, jeg var amazed over alt det jeg hadde sett denne generøse dagen.


Dag 19 (onsdag 11.7.)

I dag lot jeg andre bestemme for meg.

Jeg ble invitert med naboen opp til Camarillo Premium Outlets i nærheten av Ventura, der jeg hadde den første overnattingen. Det var en hel by med vesentlig kles og skobutikker, igjen stort sett merkevarer, alt til redusert pris. Jeg kjørte med Kristiansens opp, og da var allerede Olsens fra Sverige på plass. Disse bytter forøvrig litt unger innimellom, noe som kan være en smule forvirrende for meg. Så ble det å trave med i butikker. Det er nok den kvinnelige delen som er den ivrigste i familien Kristiansen, men den mannlige delen kommer på en sterk andreplass når det gjelder handling. Selv lå jeg nok langt bak i rekka, men seilte nok opp på en solid 5. plass etter å ha vært i en Conversebutikk. Vi kikket og handlet og handlet og kikket, og drakk brus og spiste pølser og pizzasmultringer og is, og koste oss nok egentlig. Så kjørte vi kystveien via Malibu til Santa Monica. Vi stoppet og fotograferte noen måker og bølger, kjørte småveier og så på hus, og koste oss mer, det er en fin vei, med masse å se som gjør en i godt humør. Når gutter som vanligvis sier “Kjør litt fortere, Pappa” sier “ikke kjør så fort, Pappa” når Pappa slett ikke kjører fort, da forstår man at alle følger med. Mat ble nevnt, i allefall av meg. Vi parkerte i et lite parkeringshus i Santa Monica, og her skilte vi lag en liten stund. Jeg spiste på Hooters, de andre fant et annet sted. De hadde barn med og vi ble enige om å fortelle historien slik. Burgeren jeg fikk va ok, jeg så at noen i nærheten bestillte masse med kylling og greier og bordet deres bugnet. Hooters var et snurrig sted, for min del kjent via Al i den legendariske TVserien “Married with Children”. Det var ikke akkurat noen strippebar, bare jenter som var litt mindre påkledd enn på andre tilsvarende sjapper. Jeg betalte og gikk ut og traff de andre igjen så og si med en gang. Det var bra. Vi gikk litt rundt i området og det var gatemusikanter og gatemusikere, men ingen gatepiker så vidt jeg kunne se. Det vi derimot så var en Conversebutikk hvor man kunne designe sopen selv. Jeg skulle nok tilbake hit. Jeg ble kjørt hjem, svært trøtt, og våknet når jeg kom inn på hotellrommet. Den var ikke bortkastet den dagen her heller, men nå ligger den bak i tid, jeg kan ikke gjøre noe med den. Morgendagen er ikke her ennå, så jeg sitter på en måte fast i natten.


Dag 20 (torsdag 12.7.)

Litt sånn humørnedturdag. Et par unødvendige hendelser, men ble med naboen på kjøpesenter (igjen). Kjøpte en flott stekespade, fikk tilsnakk for fotografering på senteret. Hva er de redd for egentlig? Reiste opp til en kamerabutikk i LA som het Bel Air Camera. Parkerte i et fint bygg som nok også var et kontorbygg. Når jeg kom fra heisen og gikk ut hilste vaktmannen hyggelig og sa “See you on monday, Sir.” Kamerabutikken så ut som en låve innvendig. Jeg kjøpte et par småting. Strøket så forresten artig ut. Reiste så ned til Santa Monica for om mulig å få med Pieren i solnedgangen. Det gikk ikke helt bra, det begynte å regne litt. Men jeg fikk tatt noen bilder. Mange folk i mørket tross været, og mange som ville prate på grunn av kameraet. Så spiste jeg på en fin italiensk restaurant hvor de solgte tremannsporsjoner. Jeg satt ved disken og spiste. Inn kommer en eldre kar og fikk en on the rocks og en meny. Han bestemte seg fort for å ikke spise, drakk litt og ble mistenkelig fort snakkesalig. Jeg ignorerte ham, var min tur til å ignorere noen i dag. Han gikk etterhvert. Tipper han gikk fra bar til bar og drakk. Fikk med resten av maten, ga den til en hjemløs, min veldedighet på denne turen. En liten tur i butikken for bunkring, så var det egentlig natta.


Dag 21 (fredag 13.7)

Et par småting å ordne først i dag, så bar det opp til Petersen Automotive Museum, et bilmuseum i LA. Jeg har ikke noe imot å gå slik og kikke, mange virkelig flotte godbiter her. En godbit av en burger ble det i burgersjappa på området og. Så var det igjen ned til Santa Monica, været var mye bedre og forholdene for bedre bilder enn i går lå til rette. På veien ned kjørte jeg med vilje i litt boligstrøk, og litt omveier. Gøy helt til en tutet for jeg ikke kjørte på grønt men krysset var ikke tomt. Taket nede, “Fuckin’ moron”. Håper ikke han hørte meg. Tror jeg var på stranda i to timer og knipset, en fin solnedgang, og mange andre med stativer. Hjem, innom PizzaHut, sitter og skriver og drikker Cola. Forstår ikke helt hvorfor… Natt igjen.


Dag 22 (lørdag 14.7.)

Lørdag 14. er en flott dag, våkner man i relativt bra form har det meste gått bra fredag 13. Først var det å levere klesvask, så innom og hilse på naboen, før jeg kjørte av gåre uten for mange planer. Først havnet jeg på en Mall med en treetasjers Walmart. Spesielt nok i seg selv. Tøft var det å se at de hadde egen “rulletrapp” til handlevogner. Jeg kjøpte en bukse, et stort badehåndkle, strandsko, noen wipes til briller og annet glasstøy, og en brus.  Ca 300 kroner. Så kjørte jeg opp mot Hollywoodområdet igjen, og rotet meg inn i noen sidegater. alltid gøy. Parkerte ved et parkometer for å sjekke kartet, og opp bak meg ruller en hvit Aston Martin. Vedkommende som kjørte gikk ut av bilen og inn i en klesbutikk. Ikke mange sekundene etter sto en parkeringsvakt og skrev bot på bilen.

Så klarte jeg etterhvert å rote meg inn på Melrose Ave. En lang og lenger enn lang handlegate, litt boheme, litt rocka, litt eksklusiv, og ikke veldig lett å parkere i nærheten av. Men jeg klarte det, og fikk i meg en liten burger. Fikk også tatt noen bilder med det nye kameraet. Så bar det tilbake til hotellet, jeg var bedt i bursdag. Kevin hadde faktisk bursdag, og det ble feiret med grillmat av ymse slag, kake og gele. En stor norsk og nesten like stor svensk delegasjon deltok. Takk for god mat. 🙂 Når det var ferdig var jeg alt for rastløs til å gå og legge meg, så jeg kjørte ned på Pier’en og tok noen flere bilder. Det er deilig å kjøre bil her egentlig, også mye på grunn av musikken. Play that funky music, Car Wash, Beach Boys og Beatles i passe doser, Mad Dogs & Englishmen (Joe Cocker) dukket også opp, så det spilles mye rart. Vanskelig å gå ut av bilen noen ganger. Men ikke om man er trøtt nok.


Dag 23 (søndag 15.7.)
Først var vi på et gedigent loppemarked, neppe noe mindre enn en fotballbane. Så kjørte jeg en tur på halvøya rett sør for Torrance, og der var veien langs kysten merket som utrygg på grunn av bevegelser i grunnen. Middag på Outback med hele gjengen som en turavslutning.
Igjen en biltur, nå opp til Hollywod. Parkerte og gikk litt rundt i området ved Chinese Theatre. Var hjemme sent.
Siste natt i sengen

—–


New York høsten 2010

Dag 1, 6.9.

Turen bort gikk helt fint. Først en rolig biltur til Gardemoen, så en liten flytur over dammen. Innsjekking på flyplassen gikk helt fint, men langt strengere enn i sommer. En jente spurte om alt mulig i forhold til bagasjen, hvem som hadde pakket den osv, men siden alt var i orden kom jeg både inn på flyet og inn i USA. Passkontroll og bagasjehenting gikk greit, og tok  en taxi til hotellet. Innsjekking her gikk raskt unna. Rommet er lite, men praktisk. Utsikten er gedigen, men neppe praktisk.

Etter en liten pause på rommet, med utpakking av det lille jeg hadde med, kontroll av internet osv tok jeg likegjerne en tur på byen.

Jeg bor på 38 st. og jeg gikk opp til 8. ave. mot venstre. Ved 42. svingte jeg til høyre igjen – og jeg var på Times Square. Her var det så masse intrykk at jeg ble litt svimmel. Jeg gikk frem og tilbake, satt meg ned litt, gikk tilbake og frem igjen. Kikket, tok bilder, kikker mer, knipser mer. Jeg gikk inn på Hard Rock Cafe, men de hadde ikke noe nettverk, så jeg valgte Planet Hollywood i stedet. Valgte en enkel pastarett med grillet kylling, det var godt.

Ut på Times Square igjen og etter å ha surret litt til gikk jeg opp til Central Park. Her ble jeg stanset av en svært godt voksen dame som jeg først trodde ville prate fordi hun var ensom. Det viste seg at hun nok trodde det samme om meg, og hun var villig til å hjelpe meg med den saken. Mot et lite økonomisk bidrag, går jeg ut fra. Man sir om prostitusjon at det er verdens elste yrke, og hun kan muligens vært med fra begynnelsen. Jeg takket lattermildt nei og tuslet videre.

Ved Central Park gikk jeg bort til Columbus Circle  der Broadway går forbi, jeg tenkte å gå tilbake til Times Square den vegen, men først gikk jeg ikke forbi en liten iscafé som het Grom som hadde sabla god italiensk is. Ned mot Times Square igjen gikk jeg blant annet forbi Ed Sullivan Theatre hvor Beatles en gang spilte (det samme gjorde forøvrig Elvis, The Who, Creedence og The Doors), og som nå benyttes av Dave letterman.

Jeg tok noen flere bilder, men var nå så trøtt at kroppen ropte på senga. Jeg reiste fra hotellet va 18:00, og var tilbake ved midnatt. Ikke rart kroppen var trøtt… Heldigvis fant jeg og noen lokale Perrierpushere. 🙂

Dag 2, 7.9.

At toalett heter lavatory her er ingen bombe, de er nemlig meget lave.
Først gikk turen til B&H, en legendarisk fotoforretning driftet av menn med små, sorte kalotter. Men jeg var for tidlig ute, og slappet av med En brokkoliomelett på «Stage Door», en restaurant ved Madison Sqare Garden. Flott sted, nydelig mat, ikke drevet av jøder. Omelett fortært, inn til B&H igjen for å kikke og handle. Det er en stor butikk, masse å se. Kjøpte en middels telezoom som jeg hadde sett på nettet. Snurrig men effektiv logistikk i butikken. Videre til AGT&T for å ordne et SIMkort, var gjort på 5 min. Så måtte jeg litt nord på øya og besøke noen venner. Dette gikk helt uten problemer. Jeg spiste og lunch der oppe, en burger på en koselig liten uterestaurant. Så var det ned til Columbus Circle, og jeg gikk inn i Central Park. Var innom Dakota Building som ligger rett ved siden av, og hvor Lennon ble skutt. Like på innsiden for bygningen i parken hadde de laget et lite minnested de kalte Strawberry Fields, med en markering med «Imagine» i bakken. Mere respaktabelt dette enn hva de har gjort med Elvis og Graceland syns jeg. Det var faktisk litt rørende å se det. Vel så rørende var det å stå i nordenden av «The Mall» med utsikt ned mot fontenen og den lille sjøen med robåter. Akkurat slik jeg forlot det for 31,5 år siden… Jeg tuslet ned til sørenden av parken og bare kikket og knipset. Mennesker som koste seg og slappet av, ikke noe stress. Videre ut av parken, ned 7th ave til Times Square. Verdens sentrum? Mulig, sydet av et helt unikt liv gjorde det hele tiden. Utrolig fascinerende. Og et flott sted å ta bilder. Jeg var en kjapp tur nedom hotellet og dusjet og tømte minebrikker, som snarest innom Macy’s, allerede tom for tskjorter, mere Times Square, tilbake til hotellet ca 23:30. Jeg har sett så utrolig mye – og enda 7 hele dager igjen…

 

Dag 3, 8.9.

Frokosten på hotellet er av den enkle sorten, men hadde gjort seg på telttur. Igjen slang jeg fotobaggen (konstruert som en ryggsekk) på ryggen og la i veg ut i den store eplebyen. Første mål i dag var den norske sjømannskirken, og lunchen de serverte en onsdag i måneden. Jeg valgte å gå bort, og gikk først opp 38th street til 5th ave. og fulgte den bort til Central Park. Et lite stykke å gå, men med så mye å se går det unna. På veien var jeg innom Rockefeller Center, hvor også det norske flagget hang og vaiet i vind. Grunnen til at jeg gikk helt bort til Central Park var epler, her ligger Apple Store, NY. Over bakken en stor glassboks, så en trapp ned i kjelleren hvor selve butikken lå. Masse eplegreier, funksjonelt lagt opp. Morsomt å se, kjøpte ikkeno denne gang. På vei til sjømannskirken var det igjen masse å se, krysset blant annet Park Avenue. Man så det på bilene, for å si det slik. Ankom målet noe tidlig, og ble hyggelig mottatt, fikk sette meg ned og ble servert isvann (det var nå stekende hett ute), og pratet litt med personalet, inkludert presten. Jeg fortalte som sant at jeg var turist, jeg fortalte ikke at jeg hverken var sjømann eller kristen. Det kom etterhvert en del folk, og til $23 ble det servert norsk lunchbord med laks til varmmat og masse annet godt, blant annet hermetisk fersken og vaniljeeggedosiskrem til dessert. Pratet om løst og fast med folk, og fikk noen gode tips. Siden jeg fotograferte var et av dem Brooklyn Bridge i skumringen. Ikke selve brua, men fotografere fra den. Som sagt så gjort. Jeg tuslet litt frem og tilbake før jeg reiste innom hotellet og hentet fotostativet. Satt meg på undergrunnen, og gikk av ved brua på Brooklynsiden. Også her var jeg tidlig ute, men det var masse folk på brua, noen i samme ærend som meg, noen jogget og syklet, andre igjen bare tok det som en tur. Etterhvert som mørket falt på ble byen vakrere og vakrere, og jeg fikk tatt masse fine bilder. Det var igrunnen et fantastisk syn. Undergrunnen tilbake, la fra meg alt unntat kompaktkameraet og sveipet så vidt oppom Times Square for å få meg en matbit og se mere på livet. Sovnet nesten nesten før jeg kom inn på rommet, blogging fikk vente til i morgen tidlig.

 

Dag 4, 9.9.

Jeg hoppet over hotellfrokosten i dag. Ingen fysisk anstrengelse, akkurat. Spiste i stedet frokost på Stage Door hvor jeg hadde vært før. Jeg hadde planlagt en tur inom B&H i dag og (fotobutikken), men de hadde stengt… Irriterende.Så var det undergrunnen opp til 125th st. som er handlegata i Harlem. Ble anbefalt dette på kjømannskirken i går. Sammenliknet med sentrum var dette et nokså rolig sted,  og jeg kom ikke i handlemodus her. Selva gata var vid, og lave bygnnger. Men Apollo lå i denne gata som og hadde fått navn etter Martin Luther King. Jeg hadde ingen konkrete planer videre, men tok undergrunnen sørover til krysset Broadway/Houston St. sånn litt på måfå. Et lurt valg, lå imellom Soho, Chinatown og Little Italy.Her var det vanvittig moro å gå rundt å se. Spesielt morsomt var en butikk i Little Italy som øste høy musikk ftr 60tallet med en svært 60talls bil parkert på utsiden. , man kunne runde et hjørne ogSoho så jeg minst av, egentlig mest av Chinatown og Little Italy. De var nære naboer de to bydelene, man kunne runde et hjørne og plutselig være i et annet land. Etter å ha spist lunch i Little Italy, gikk jeg Broadway oppover til jeg kom til Greenwich.

Gikk rundt her litt, fanget bohemeatmosfæren, tok en kaffe på Starbucks, koste meg. Gikk lenger nordover og var snart på kjente trakter, og gikk innom Ruby Tuesday på Times Square for å spise. Det ble en biff med ostekake til dessert.

Jeg syns jeg hadde trasket nok for en dag, og gikk tilbake til hotellet.

 

Dag 5, 10.9.

Bare skrittet over frokosten i dag, og gikk rett ned på kaia. Eller rettere til Circle line på Pier 83. Jeg ville se byen fra vannet. Til den nette sum av $35 skulle de ta oss rundt Manhattan på 3 timer. Jeg gjorde det sist jeg var her for 31 år siden. Det sto riktignok et lite skilt i billettluken om at tidvannsforhold kunne gjøre at de ikke kunne ta hele turen, men jeg spurte og fikk beskjed om at joda, de kjørte rundt i dag. Siden jeg skrittet over frokosten tok jeg et par ekstra skritt bort til en bod som solgte forskjellig mat og drikke (inkludert shlush med alkohol!). Jeg kjøpte en kalkunsandvitch. Den var langt fra vond, og enda lenger fra god. Den var bare smakløs. Det var kalkun som ikke smakte moe, det var ost som ikke smakte oe, det var tomat som ikke smakte noe, og brødet manglet smak. Jeg syns det er godt gjort.

Det første vi fikk beskjed om når vi kom om bord var at de på grunn av tidvannet ikke kunne kjøre rundt, de kom ikke under den ene brua. Blablabla. Lurer på hvor mye drivstoff de sparte. Fordelen var at vi fikk se det viktigste fra begge sider av båten, og frihetsgudinnen som en bonus. Jeg prøvde meg på en Hot Dog om bord på båten. Det var litt mer vellykket enn sandwitchen tidligere.

Tilbake til hotellet for å tømme minnebrikker og lade bartterier, jeg kan ikke huske å ha tatt så mange bilder noen gang.

Torsdag kjøpte jeg et par sko. De var for store. Jeg hadde både kvittering og eske, og bestemte meg for å reise tilbake til butikken for å bytte dem. Tok undergrunnen ned, men bommet på stasjon så det ble litt gåing. Men det har jeg fortsatt ikke vondt av. Å finne frem i New York er enkelt, som de fleste vet er det nokså rutete oppdelt med avenyer på langs og gater (streets) på tvers, og de er nummerert. Jeg har ikke brukt papirkart i det hele tatt, men har jo fantastiske Google Maps på mobilen. Her kan jeg legg inn favorittsteder merket som stjerner, og min posisjon er markert. Jeg kan enkelt søke opp det meste av steder. Jeg kan få opp gangavstand dit jeg skal, og et annet program kan logge gåruten.

Jeg fant ut at jeg slettes ikke hadde vært i Greenwich Village i går, bare The Village. Så det ble Greenwich Village i dag. Nokså likt The Village egentlig, men enda mer bohemaktig. Høydepunktet her var nok Washington Square Park. Et yrende folkeliv med folk i alle aldre, farger og fasonger. Det var musikk, det var dans og lek. Og det var duemannen (Pidgeon man), en lokal «berømthet» som vistnok sitter her hver dag. Jeg spiste lunch i området og, på en hyggelig liten uterestaurant. Mitt inntrykk er at servicen er generelt god, men jeg prøver alltid å gå på halvfulle steder, da er maten spiseli, og man får relativt hurtig servering.

Jeg kom til skobutikken, og å byte var greit, men en omstendig prosess. Det ble til at jeg gikk tilbake, litt på Broasway, litt på 5th avenue, og litt mellom. Jeg havnet på Macy’s på Broadway, ikke langt unna Times Square. Kikket litt på bukser, men bena mine må ha krympet for 30″ benlengde er plutselig for langt. Jeg kommenterte at en tomme er en tomme, og ekspeditøren sa seg enig i dette. Jeg får prøve litt til, jeg trenger faktisk en bukse til med mindre jeg finner et hurtigrenseri. Allikevel slo jeg meg løs og kjøpte skjorter ig teskjorter for over 500 kroner! Tiden går når jeg tusler rundt slik, kveldsmat på Times Square igjen og sovnet nesten før jeg fant hotellrommet. Jeg tror min egen seng har ropt seg hes på meg, jeg vet ikke hvem som savner hvem mest. Får ta den med neste gang.

 

Dag 6, 11.9. (911)

 Lørdag alt, og 9.11. Glemte at frokosten var der, og snublet ikke i den en gang. I dag hadde jeg planlagt å gå på BB Kings Bluesclub og se på Strawberry Field, et Beatles Coverband.

Men før jeg kom så langt, jeg måtte levere klær på vaskeri hos en koselig kineser. Jeg leverte noen teskjorter, en skjorte og en bukse. Dette ble veid og han ville ha $7. Jeg kunne betale når jeg hentet.

Inkludert i inngangsprisen på $40 var brunchbuffét. Maten var flere ganger forsyne seg, og det gjorde de fleste, så den må ha vært spiselig. Så kom bandet på scenen. I anledning dagen tok de faktisk et minutt stillhet. Jeg er ikke for begeistret for coverband i utgangspunktet, men dette var bra. Første settet var tidlige låter, og mye uventet. Blant annet «Til there was you». Etter en pause kom de tilbake med nyere klær, og musikk fra siste perioden. Her overrasket de med både Blackbird, Dont let me down og fra Golden Slumbers og ut fra Abbey Road. Bra stemning. De fleipet og flørtet med publikum. «Ringo, why is your hair moving?» «I’ve got my biggest fan up here».

Mens jeg var der fikk jeg også hentet billetten til Jerry Lee Lewis, og i samme slengen gikk jeg og kjøpte billett til Wesr Side Story i morgen ettermiddag. Så innom rommet for å spenne på seg fotosekken og reise ned til Ground Zero og Battery Park. Opp fra undergrunnen ved WTC, masse politi. Det har jo vært meldt om koranbrenning av en kristen fundamentalist. Lurer på hva han hadde sagt selv, om noen hadde villet brenne bibler? Og hvorfor fundamentalistiske muslimer ikke kan nøye seg med å brenne en bibel for hver koran som ble brent?

Nok om det. De er i gang med å bygge nye tårn nå, hele tre stykker. Og de er i gang med det første. Det var ikke bare mye politi, det var og mye folk. En demonstrasjonsapell ble holdt i nærheten, mye sperret område, jeg oppsøkte det ikke. Men mange bar på plakater og delte ut flyers. Stopp rasisme, endetiden er nær, islam er intoleranse, sannheten om 9.11. nå! osv. Mye rart. Åpenbart masse følelser rundt dette.

Så fotosession Battery Park. Det fineste her var nok solnedgangen over Jersey med Colgate Center i forgrunnen på den andre siden av Hudson River. Det var og flott å se Liberty Island med skulpturen, og minnelysene til tvillingtårnene som brått forsvant for 9 år siden i dag.På vei opp til undergrunnen var det noen puber med masse uniformerte folk som sto og drakk. Det viste seg å være brannmenn som på denne måten minnet sine kolleger.

Det ble sent før jeg kom opp til hotellet, men jeg måtte oppom Times Square i kveld og. Empire State Building kunne jeg se toppen av flere steder, og den øverste delen er alltid opplyst. I går var den grønn, i dag rød hvit og blå.

Jeg var ikke i seng før kl 1, men jeg tror jeg var den første i denne byen som la seg.

 

Dag 7, 12.9.

Regntungt skydekke i dag, ut ved 10tiden. Skulle opp til B&H fotobutikk, gikk innom Stage Door for en frokostomelett, visste hva jeg ville få der. Tok meg god tid pga været. B&H er en snurrig butikk. Først og fremst har de peiling og de har et enormt utvalg, og de er vel like mye en nettbutikk. Men  den er altså drevet av jøder, og det ser ut til at de bruker hvert minste påskudd (les jødiske helligdager) til å holde stengt. Selve butikken er lagt opp med et sinnrikt leveringssystem. Man må først fren til en disk og be om det man skal ha. Det kommer så på et rullesystem fra lager frem til disken. Ekspeditøren kontrollerer om det er hva kunden vil ha. Så får kunden en hentelapp, varen blir sendt videre. Man går til betalingsdisken og betaler, og får en ny lapp. Når varen er betalt går man til utleveringsskranken og henter varen. Stort sett betjenes man av folk med kallott, skjegg og disse karakteristiske krøllene ved ørene. Og det er svært effektivt det hele.

Så var det West Side Story på Palace Theater på Broadway. Billetter ordnet jeg i går, fikk flott orkesterplass på 6. rad midt på. Jeg har liten erfaring med musicals eller teater, men syns dette var flott. Musikken kjente jeg fra før, den er jevngammel med meg, og vil trolig vare lenger. Flott dansing, flott fremførelse, flotte kullisser og lyssetting. Plottet er kjent nok fra før, og en fri tolking av Romeo og Julie, satt til New Yorks vestside på 50tallet og rivaliseringen mellom en hvit og puertorikansk gategjeng (Jets og Sharks), med dertil slossing og kjærlighetsdrama. Tony fra Jets, forelsker seg i Maria, søsteren til Bernardo,  Sharksgjengens leder. Klart det blir trøbbel av slikt. Når det gjalt fremføringen syns jeg altså det var flott, det var blandet inn mye humor, men det var nok Bernardos kjæreste og Marias venninne Anita som stjal showet i mine øyne. Svært energisk. Det skulle vise seg at de andre i salen og syns det, hun fikk mest applaus.

Tid for mat, Hard Rock Café, ikke fullt så interessant lenger. Det regnet nå og jeg fikk tak i en paraply og gikk litt rundt og kikket, tok undergrunnen ned til Grand Central, og gikk opp til Times Square igjen. Både Chryslerbygningen og Empire State ligger i nærheten av jernbanestasjonen, begge to strakk seg inn i skydekket i ettermiddag, fine fotomotiv, nesten tomt batteri. Oppe på Times Square igjen gikk jeg på Birdland Jazz Club og så Chico O’Farril’s afro-cuban jazz orchestra. For det første var dette litt av et sted, nesten ingen markering på utsiden. På innsiden var det fint, men nok i en gammel stil. Det hørte en matbit til her og – og for første gang fikk jeg tøyservietter.  Det 17manns sterke bandet visste hva de gjorde, synd ikke flere andre gjorde det, for det var langt fra fullt. Musikken var bra, det var god stemning. De spillte en times tid. Tilbake til hotellet og i seng ved 1-tiden, trøtt som en strømpe som vanlig.

 

Dag 8, 13.9.

Lærte noe nytt i dag at påtversgatene (streets) er delt i to i forhold til gatenummer, og at øst og vest er med i adressenavnet. Derfor rakk jeg ikke noe jeg skulle, jeg gikk feil vei.

Dette gjorde at frokosten ble fremskutt noe, og jeg inntok den litt på sparket på «Pret in a manger» på hjørnet av Broadway og 40th st. Deretter barket det i vei til Ameican Museum of Natural History. For første gang satt jeg meg i en taxi, det gikk radig unna der det var fri vei, men jeg så ikke hvor fort han kjørte da både turteller og speedometer var koplet ut.

Museet var det man kunne vente. Masse sjeletter og utstoppede dyr. Også modeller av mennesker fra forkjellige steder i verden fra forskjellige tider. Jeg spiste litt i en av kafeene og oppdaget at jeg så like mye på de besøkende som utstillingene.

Ut på gata igjen, inn i Central Park og tok meg god tid der og. gikk rundt sjøen der de leier ut båter og opp til sørøsthjørnet. Masse interessant å se. eg skulle på konsert, og måtte ta taxi tilbake, gikk radig unna, den turen og.

Sp var det Jerry Lee Lewis. Kom litt sen, ikke optimal plassering, stinn brakke. En annen tulling som kom etter meg og hadde tilsvarende billett laget litt støy og misstemning som smittet. Først kom en Grammyvinnende jente med gitarist og tamtamtrommer og skulle varme opp. Det klarte hun til dels. Så kom backingbandet på og gjorde noen låter før sjefen kreket seg opp på scenen og bort til pianoet. Jeg fikk straks bange anelser, som ble gjort til skamme ganske fort. Både pianospillingen og syngingen holdt mål for en 75åring, han milte og lo, og vitset litt mellom låtene. Stemningen lå oppunder taket. Når han avsluttet etter noe over en halvtime gjorde han det med stil, Great balls of fire og Whole lot of shaking. Han kreket seg av scenen, og showet var ferdig. Ingen grunn til å angre.

Som avslutning gikk jeg en tur bort til 5. avenue, opp til sørøsthjørnet av Central Park, over tilsørvesthjørnet via

Carnegie Hall for å se stedet, og ned Broadway til Times Square. Derfra var ikke veien til hotellet lang, og jeg sovnet fort.

 

Dag 9, 14.9.

Tok alt veldig med ro i dag. Spiste omelett på en OK resturant. Hadde tenkt og bruke dagen til shopping, og slik ble det. Skulle blant annet til Bloomingdale’s nede ved Greenwich Village, gikk dit etter først å ha droppet av litt klesvask på renseriet.. Som vanlig artig å gå å se, mest på folk men og butikker. Gikk innom litt av hvert. Disse større butikkene er høyst kjønnsdiskriminerende, det er fire etasjer dameklær, en halv etasje herreklær. Bloomingsdale vr og slik, litt mer eksklusivt, fikk med en skjorte. Det ble ettermiddag, var i nærheten av Washington park og spiste en kringle og så på livet der. Veldig artig.

Undergrunnen opp til Herald Square, der blant annet Macy’s ligger. Svær forretning, på størrelse med Harrods kanskje, men bare klær. Det ble kveld, en siste tur til Times Square, sen middag på Ruby Tuesday, litt mer kikking, tilbake til hotellet ca 1 på natta.

Siste hele dagen dette. Litt trist, men relativt mettet når det gjelder intrykk. Hjem i morgen altså, men rekker sikkert litt mer shopping før jeg må forlate byen, senest ved 5tiden.

 

Dag 10, 15.9.

Våpknet og innstilt på å reise hjem. Pakket, bar ned koffert og bag til oppbevaring, og fikk bestillt transport til flyplass, flyet gikk jo ikke før kl 8 i kveld.

Så det var tid til en siste runde i byen. Jeg var bortom vaskeriet med det som var av skittentøy, både for å slippe å vaske når jeg kom hjem, men de pakket så fint og kompakt, og var enkelt å legge i kofferten. Hadde en pakke fra før.

Det ble tid til en liten tur i fotobutikken og. Gikk igrunnen litt sånn vileløst og kikket. Fikk handlet et par sko til – som jeg bare måtte ha…

Spiste lunch på et litt finere sted, fikk tøyservietter for andre gang på turen. I baren satt en dritings dame og underholdt. Ikke oss, men mannen hun satt sammen med. De reiste, og tipper mer underholdning ventet ham.

Jeg gikk tilbake til hotellet for siste gang, en siste pakking, og shuttlebuss til flyplassen.

Jeg får tid til å reflektere litt. Det har vært en flott tur. Jeg er glad jeg reiste, glad jeg hadde muligheten. Jeg har vært på West Side Story, sett Jerry Lee Lewis, to andre konserter, vært i sjømannskirken, American Museum of Natural History, sett hvor Lennon ble skutt og minnestedet hans i Central Park, båttur, undergrunn, et par taxiturer, gått noen mil, spist godt, sett mange artige mennesker, besøkt masse butikker osv osv.

Hel overveldende har det vært.

Takk for at du fulgte meg på reisen.

 

hilsen HP


USA sommeren 2010

Denne bloggen ble originalt lagt inn på Facebook som daglige oppdateringer. Her er bilder fra turen

Dag 1 – tirsdag 30.6.

San Antonio, Texas

Jeg har akkurat sjekket inn på hotellet mitt i San Antonio, hvor jeg skal være frem til søndag. Reisen gikk svært bra om døsig, døsen bare brutt opp av noen småmorsomme episoder innimellom.
Ble hentet halv fire av en hyggelig taxisjåfør, som gjorde at jeg nådde et tog som fikk meg til Torp. Jeg hadde angst på grunn av NSBs dårlige rykte, og det er dumt å bryte turen før den har begynt. Men begynte gjorde den og snart var jeg på Schipol. Vi hadde akkurat passe transittid, og jeg var først gjennom sikkerhetskontrollen. Og nesten sist. Med en nærmest bibelsk stahet hadde de flyttet meg inne i flyet og jeg måtte ha nytt boardingpass. Og da måtte jeg ut av sikkerhetsområdet og inn igjen. For å være helt sikre sjekket de også skoene mine denne gang.
Så avgårde på en 747-400 til Houston. Jeg ville prøve å sove på flyet og tok foreskrevet medisin, sovnet og ble vekket for å spise. Nesten før flyet hadde tatt av.
Jeg fikk flere muligheter til å sove, og benyttet noen av dem.
Fremme i Houston var det å hente bil. Jeg fikk nøkler og gikk ut. Stoppet. Lo. Gikk inn igjen og ba om en bil. Den nye jeg fikk var til å leve med. Jeg klarte å kjøre bil i dette landet og, de tre timene gikk radig og det gikk greit å finne hotellet. Men ikke før jeg hadde stoppet på WalMart og kikket. Og det er akkurat litt større enn alle skrytehistoriene om hvor store disse butikkene er… Det samme gjalt temperaturen. Godt og varmt og fuktig.
Hotellommet er stort og deilig, det har to store senger og kofferten fikk den nærmest vinduet, flott bad, og et AC-apparat som lager mer støy på rommet enn det var inne i 747en…
Senger med fjernkontroll til regulering av hardhet (eventuelt bløthet) og en telefon som er så 70talls og plastikkamerikansk at det er til å grine av. Jeg klarte å gå en liten tur og bort til sentrum og det beryktede River Walk før sengetid. Ikke så mange mennesker her nå, men det dukket opp noen feite seksbente venner av unevnelig type. Dusj. Sove. Mer siden.

 

Dag 2 – onsdag 30.6.

 San Antonio, Texas

Tilpasningsdag.
Jeg har gått litt (nei, mye) rundt i byen i dag og kikket. Og kikket. Det har regnet litt, blåst litt, og solen har smilt litt. Jeg har vært på Five & Dime, et par drugstores, gått forbi noen isbarer og andre barer. Jeg badet i bassenget på hotellet, prøvde å ta buss (og klarte det),

At alt er så stort eller større her er ikke helt sant. Bassenget på hotellet er ikke mye større enn et boblebad, og toalettringen er like stor som hjemme. Ikke er alle amerikanere like store og feite som alle vil ha det til heller.
Etter en kort pause kjørte jeg til en annen Wallmartbutikk. Takk til TomTom.
Jeg hadde ikke alt jeg trengte, fant det ikke der heller. Men jeg fikk en liten rundtur. Blant annet kjørte jeg inni et falleferdig boligområde. Intressat, men fant det for skummelt til til å stoppe og ta bilder.
Var en liten tur bortom Downtown igjen, og spiste på Hard Rock Kafé. Kult museum med god burger. Simply the best.
Drosje tilbake til hotellet, 45,-.
Og slik slutter denne dagen, men mange igjen.

 

Dag 3 – torsdag 1.7.

San Antonio, Texas

Hva skal man med vekkerklokke når man kan våkne til benkrampe? Så jeg gikk nok mye i går ja. Fikk heldigvis sove litt igjen og har vel i tid sovet bortimot en normal søvn. God frokost, ut å kjøre bil. Jeg hadde sett meg ut noen butikker i området rundt byen, og tok turen dit med hjelp fra mitt reisefølge Tomtom. Noe fant jeg, noe fant jeg ikke.

Det jeg fant var at det var morsomt å kjøre rundt i boligområder av den mindre vel bemidlede typen. Man kan godt si at de bodde i rønner, men rønnene hadde oftest fine biler på utsiden. Merk flertallsformen. Og husene var ofte dekorert med juggel. Artig.
Igjen innom Walmart, trengte noe undertøy, det viser seg at det koster mindre å kjøpe nytt enn å bruke hotellets vasketjeneste.
Innom hotellet som snarest for å ta et bad. Jeg skiftet på rommet, og sjekket at det var opphold. Når jeg kom ned viste det seg at jeg ikke hadde sjekket godt nok, det høljet ned. Jeg sto og kikket ut glassdøren mot bassenget kun iført badebukse, og jeg hørte en stemme som sa «You’re gonna get wet before you hit the pool». Jeg måtte jo finne ut om stemmen hadde rett, og det hadde den. Å bade i høljregn var en ny og artig opplevelse. Kan anbefales.
I heisen opp til rommet tok jeg i meg å prate til meg selv på engelsk. God trening, I guess.
Etter å ha slappet av litt reiste jeg tilbake til sentrum, bare for å gå og se på menneskene, og tusle litt rundt. Jeg tok bilen bort. Traff noen jeg kjente, slo av en prat med folk, koste meg.
Tilbake til hotellet litt over 11, nokså sliten egentlig., Masse igjen.

 

Dag 4 – fredag 2.7.

San Antonio, Texas

Først en sen frokost, så slappe litt av med Macen. Bestillt hotel i Austin og sett litt på reiseruter. Dro en tur inn til byen igjen med buss, gikk igjen runt og vaset og kikket og pratet med folk. Handlet et par sko som jeg nok likte, men garantert ikke trenger. Men ny lommebok trengte jeg, så jeg kjøpte det og. Begge deler på Maceys. Snakket med en selger på et kjøpesenter, han spurte faktisk litt om Norge. Fikk endelig skikk på lokalt simkort med 3Gdekning fra AT&T. Har prøvd å finne et adapter til stikkontakter, jeg klarte jo selvfølgelig ikke å få med meg det, men butikker som kan ha slikt er ikke å oppdrive… Slik er det altså å ha god tid på ferie. Ikke vant til det fra Europaturene. Og tiden går på den måten. Tilbake til hotellet for å bade i regnet igjen, skifte, spise litt, og så reise for å møte noen folk. Mere mat, masse koselig prating. Ikke masse hendelser verdt å skrive om i dag med andre ord, men mange intrykk. Svært fin dag. Og nå har de nattmat på hotellet, lurer på om jeg skal hive meg på.

 

Dag 5 – lørdag 3.7.

San Antonio, Texas

Siste hele dag her i San Antonio, har slappet av og kost meg. Måtte finne kabel til batteriladeren til kameraet, og det fant jeg på RadioShack, anbefalt av en av mine ivrige lesere. (Takk, Tom). Igjen en runde i byen før jeg reiste tilbake til hotellet for et lite bad, og nå fant jeg jaggu boblebadet og. Så opp på rommet, og der var værelsespiken i gangen. «Hi, sweetie, doin’ OK? Is the aircondition working now?» Dagen før gjorde den ikke det, dvs den virket motsatt. Og hun fikset det.

Kikket litt på kart og slikt for videre tur atter Austin, men blir ikke klok. Reiste så ut og spiste litt og traff noen hyggelige folk. Tilbake på hotellet var det nattbading og nattmat.

 

Dag 6 – søndag 4.7.

Austin, Texas
Våknet tidlig mot alle odds, og heiv meg avgårde for å spise frokost sammen med noen av de jeg hadde truffet her før jeg reiste videre. Det ble et hyggelig «på gjensyn» som avskjed.

Jeg ville ikke kjøre strake motorveien, jeg ba Tomtom legge opp en alternativ rute til meg. Så satt jeg bilen i D og trykket gassen i bunn mot Austin. Jeg kom ikke langt før jeg innså at tanken trengte refill. Jeg kjørte inn på en bensinstasjon, og tenkte jeg skulle bruke kort, men det kunne jeg ikke. For å bruke kort ute måtte du i tillegg til pinkoden taste Zipkoden (5-sifret postnummer). Det har jeg ikke, og jeg gikk inn. Hun syns det var rart at jeg ikke hadde det, hun hadde aldri opplevd noen som ikke bodde noe sted. Men hun «åpnet» pumpen slik at jeg kunne fylle. Så nektet kortautomaten å godta kortene mine. Ingen av dem ville den ta. Når det tredje kortet ble avvist begynte hun å ligne på Lage Fossheim over nesa, slik rynket hun brynene sammen. Jeg betalte kontant. Jeg kjøpte med meg en Perrier, noe av det eneste kullsyrebefengte vannet jeg har funnet her.
Så bar det videre. 4 felt ble til 3, til 2 og til 1. Veien bølget seg gjennom landskapet, og jeg var glad jeg ikke hadde cab. Det er 4. juli, det nærmeste amerikanere kommer 17. mai. I sakens anledning sto det boder lans veiene der det var litt trafikk og bebyggelse som solgte fyrverkeri.
Et sted kjørte jeg forbi noe som kunne minne om et utendørs museum for gammelt jordbruksmaskineri, og jeg stoppet og tok noen bilder.
Så bar det til Austin. En av de mindre storbyene på ruten med en flott skyline.
Jeg fant hotellet relativt greit, det var dårlig merket. Det skulle vise seg å være mye annet rart med det og. Det var et AT&Tdrevet konferansehotell, og AT&T har man jo hørt mye rart om. I utgangspunktet var hotellet kjempefint. For å sjekke inn måtte man gå opp en gedigen trapp. Det kom noen og fortalte meg, slik at jeg skulle slippe å se etter skilt til resepsjonen. Men de så meg ikke med en gang. Når jeg fikk sjekket inn, som gikk svært greit, resepsjonisten spurte til og med om jeg hadde laptop, og fortalte at da burde jeg bruke et trådløst nettverk som var gratis, ikke AT&T sitt eget, som var dyrt og dårlig. Neste var parkering og så rommet. Det var tunvindt i seg selv, jeg måtte da ned den gedigne trappen igjen, kjøre rundt bygningen og inn i garasjen. Så måtte jeg ta heisen opp til resepsjonen, gå forbi hele resepsjonen, og ta en annen heis opp til rommet.
Jeg kom inn på et storslagent rom som ved første øyeblikk manglet seng. Jeg fant den fort, den sto på høykant mot veggen. Ned med den. Badet var flott, stor deilig dusj. Gangen var og gedigen. Rommet hadde en kjøkkenbenk med kjøleskap og vask.
Men ettervert dukket det opp noen snurrige ting. Det var ingen kontorpult. Sitter nå på stuebordet med PCen på kjøkkenbenken. Den nedfellbare senga hadde ikke noe nattbord. Og lyset på badet var håpløst svakt. Jeg har snakket om interiørarkitekter med dårlige dager før, denne må ha hatt et behov for å hevne seg på noen for ett eller annet. Jeg tok det ikke personlig.
Ved siden av hotellet lå det en 7-11 hvor jeg fikk kjøpt noe meksikansk farrisliknende, som var godt. Det var og 5 pizzarestauranter rett ved, regnet med at det måtte være den lokale spesialiteten og kjøpte med meg en liten på hotellet. Etter å ha vært og gått en tur ned til sentrum.
Det var 4. juli som sagt, og det skulle være fyrverkeri kl 21:30 i en park ved elven. Jeg tok bilen ned med fotoutstyr, parkerte på et flott kjøpesenter, fulgte en av menneskemassene og fikk helt tilfeldig en svært fin plass, hvor fyrverkeriet fikk en slags kulisse, City of Austin Power Plant. Det lå ved togskinnene på den andre siden av elven for parken hvor fyrverkeriet ble skutt opp.
Det så ut til å være et kjent sted fra før for det kom masse folk. Drikkende ungdommer, voksne og unger om hverandre. Mange av dem gikk nærmere langs jernbanelinja, andre hadde med seg campingstoler. Fyrverkeriet begynte, det var en halvtimes flott skue, og jeg har aldri hatt så fine forhold å fotograere fyrverkeri på. I allefall ikke temperaturmessig.
Jeg var relativt trøtt, og reiste opp igjen til hotellet og la meg i sengen uten nattbord.

 

Dag 7 – mandag 5.7.

Austin, Texas

Etter å ha gjort unna litt planlegging og skrivearbeid gikk jeg ned for å bade. Det var lik i vannet. Etter å ha ledet den døde sirissen til bassengavløpet tok jeg en dukkert selv, og overlevde. Det var ikke frokost inkludert, og den som var tilgjengelig kostet masse. Jeg gikk bort til Seven Eleven og kjøpte en sandwich med eggesalat. Hadde brødet vært litt søtere og og egesalaten usaltet kunne det vært en god kake.
Når jeg parkerte i går for å forevige fyrverkeriet parkerte jeg ved en matbutikk som så lekker ut, Whole Foods Marked. Jeg reiste dit først og kikket. Og den var lekker. Her har nok Meny ett og annet å lære.
Alt var delikat, alt var det masse av. For eksempel salatblandeområdet. Ja, området. det var to store selvbetjeningsdisker, hver av dem litt større enn fruktmonteren i en vanlig norsk butikk. Og i hyllene rundt sto ferdiglagede porsoner med salat av ymse slag. Så kom alt mulig annet selvbetjeninsgreier. Varm mat, kald mat, fruktsalater, you name it. Selvplukk av nøtter var og en svær greie, men alle nøttene kostet forskjellig. Man måtte eventuelt blande etterpå. Og kassadamene måtte huske koden på hver nøtt… Det ble litt voldsomt. Jeg kjøpte et eple og gikk ut. Jeg lot bilen stå der og gikk en runde bort til sentrum. Intervallene i lyskryssene her er et kapittel for seg. Eller to. Og er man forgjenger tar det ennå lenger tid. Det er faktisk litt slitsomt, man gidder liksom ikke å krysse gaten om det er noe interessant på den andre siden. Nok om det. Gikk inn på en liten café for lunch. Bestillte en omelett og satt meg ut. Mens jeg ventet så jeg at flere av bordene ikke var ryddet av. Jeg så dette omtrent samtidig med et dusin duer. Duene hev seg over restene, jeg ventet på maten jeg hadde bestilt. De var litt ivrigere enn meg, så jeg flyttet meg et par bord vekk. Men andre gjester så ikke ut til å bry seg.
Smarttelefon er kjekt å ha her. Google maps kjenner nok de fleste til som har en slik – og her i USA virker det. Jeg kan søke opp det meste av butikker og få adresse, eventuelt reiserute.
Og den fant noen gitarbutikker for meg, men den som så mest interessant ut var stengt pga gårsdagen. Det var en WalMart rett i nærheten, måtte bare se om den bar lik de andre. Den var speilvent lik.
Man blir sliten av slik og jeg reiste tilbake tilbake til hotellet og badet og slappet av en times tid ved bassengkanten.
Tok en tur med bilen etterpå for å se om jeg kunne få tatt noen fine bilder. Litt tilfeldig kom jeg over et utfartssted ved en liten elv hvor folk i alle aldre badet og koste seg. Så prøvde jeg å få tatt et fint kveldsbilde av «Austin Skyline».
Såå nå sitter jeg her og leker meg med bokstaver, bilder og kart. I morgen går turen til Tyler, Texas. Det blir en litt annen rute enn planlagt, Dallas får bli en annen gang.

 

Dag 8 – tirsdag 6.7

Tyler, Texas

Sto opp, sjekket ut, fyllte bensin, og var på veien før 9:30 i dag. Ikke verst.
Jeg hadde bestilt rom hos LaQuinta i Tyler. Her i området har ikke Gud glemt noen steder, men hadde stedet ligget et annet sted i verden hadde han neppe husket det.
Før jeg kom hit hadde jeg kjørt ca 45 mil og sett litt av hvert.

Første mål på ruten var Independence, som visstnok skulle være en liten og gammel historisk by. Før jeg kom dit stoppet jeg i utkanten av Giddings for å kjøpe noe å tygge på. De har forskjellige nøtteblandinger over alt, og gode er de og. Jeg kjørte videre og sentrum her hadde et par ting å by på av fotomotiver. Se bildene. Independence var ikke langt unna i avstand, men når jeg kom dit forsto jeg at den var langt unna i tid. Bare kirken igjen. Velvel. Videre gikk turen gjennom boligstrøk, bølgete åpent landskap, lett skog og dyrket mark. På et av jordene sto det en maskin jeg ikke hadde sett før jeg kom hit. Det må nesten være enten til å så eller vanne med, og den var lang. Jeg stoppet ved en for å ta bilde. Jeg hadde ikke stått lenge før en pickup kom, og en uniformert fyr kom ut. Han spurte høflig hvordan jeg hadde det, og jeg løy ham rett opp i trynet og sa jeg hadde det fint. Jeg luktet ugler i mosen. Han kunne fortelle at dette området tilhørte statsfengselet, og at fanger var på vei for å jobbe og at jeg måtte reise med en gang. Jeg sa OK, ønsket ham god jul og god påske inni meg, og kjørte videre.
Veiene er av generelt bra kvalitet, men noen steder trengs nok litt vedlikehold. Oftest er det to eller flere felt. Fartsgrensene er 35/45 mph i tettbebygd strøk, inntil 70 utenfor.
Folk er ikke så flinke til å holde fartsgrensene som jeg trodde, og det er ikke så mye politi å se heller. Uansett prøver jeg å holde dem selv. kruisecontrol er kjekt til det bruket, men alle andre bruker det og. Det kan bli litt slitsomt når folk holder 1 kmt mer enn deg og skal forbi…
Når de skal forbi gjør de det like gjerne på innsiden som utsiden, de skifter felt i hytt og pine og som regel uten å blinke. Jeg følger godt med i høyrespeilet, for å si det slik.
Jeg var og innom en liten by som het Palestine. En koselig liten by med en del etter amerikansk målestokk gamle bygninger.
Jeg kom endelig frem til Tyler. De fant ikke bestillingen min på hotellet, og det viste seg at jeg hadde bestilt til feil dag, men Beth bak skranken ordnet opp.
Where are you from, Sir? Norway. Oh, and what brings you to Tyler, Hans? Coinsidence. Hun virket litt forbløffet, men lo litt og syns det var morsomt når hun fikk forklaringen.
Bassenget var stengt, rommet fint. Både kjøleskap og mikro, gedigen seng, fint bad med nok lys. Tok en liten tur i området, og så som vanlig noe av den litt mer loslitte bebyggelsen. Jeg så også et hus som de reparerte grunnmuren på. De hadde løftet det av grunnmuren, og satt det på plenen…
Jeg rakk og innom et kjøpesenter (Mall) og har bestemt meg for å bare kjøpe ting jeg trenger. Jeg kjøpte en skjorte og et par sko. Så var det å gjøre klar til morgendagen.

 

Dag 9 – onsdag 7.7

Monroe, Louisiana

Omtrent samme prosedyre i dag, kjapt avgårde etter bensinfylling. Må betale cash, kort godtas alle andre steder enn bensinstasjoner. men de fleste har minibanker. Forørig må man betale på forhånd, noe jeg syns er greit. Jeg hadde bestemt meg for Monroe i Lousiana.

Her heter Fretex Salation Army Family store, jeg ar innom en og de hadde om mulig mere rart her enn hjemme. Når vi er inne på det, jeg bruker jo radioen i bilen heftig, og setter bare på selvsøk når signalet eller programmet blir for dårlig. Innimellom gjør det det når annenher stasjon spiller Country, den andre halparten kristen propaganda, og resten i en herlig blanding.
Stoppet for tømming og påfyll, noen av disse stedene er bare digre. Og de prioriterer ikke sunn mat. På et annet av disse stedene tok jeg noen bilder, og to cowboyer spurte om ikke jeg kunne ta bilde av dem og. «We’re just two gentle cajuns from Lousiana, say hello to Norway from us».
Jeg kjørte videre og så et dødt beltedyr i veikanten. Kanskje det burde ha brukt sikkerhetsbelte?
Jeg var innom byen Shrevenport, men Shrevenport og jeg kom ikke godt overens.
Den siste haldelen av denne etappen ble slitsom. Det begynte å regne, regne veldig voldsomt masse. Ikke katter og hunder, mere elefanter og flodhester. dette var litt til og fra, og en gang måtte jeg stoppe langs veien. Det ble mange stopp på bensinstasjoner. Som sagt slitsomt.
Jeg kom omsider frem til hotellet, som nok ikke var av den beste sorten, men greit nok.
Etter å ha slappet av litt tok jeg en biltur til det jeg trodde var downtown. Noe slikt fant jeg ikke, derimot noen bakgater med nedlagte bygninger. I halmørket fristet det ikke å gå ut av bilen for å knipse, jeg tok det fra bilen. Heller ikke her var det mulig å unngå de gamle slitte boligene, og med mange av dem satt det folk på «terrassen». Jeg så og et par finere boliger langs elven, og et konferansesenter med fargefontene, den blinket i takt med klassisk musikk,
Stuptrøtt går jeg straks til sengs.

 

Dag 10 – torsdag 8.7.

Clarksdale

Avgårde omtrent klokken 10 i dag etter de normale prosedyrene, men måtte sjekke luft i tillegg fikk jeg beskjed om på varselpanelet.
Jeg hadde ikke bestilt hotel til i kveld, jeg visste ikke helt hvor langt jeg skulle kjøre.
Første mål var Greenville, rett over Mississippi. Da måtte jeg først et stykke gjennom Arkansas etter å ha forlatt Lousiana, og så staten Mississippi.
Denne strekningen gikk gjennom noen ørkesløse områder, det eneste spennende som skjedde var Pluto som sprang rett ut i veien så jeg holdt på å kjøre på den, og jeg møtte Postman Pat.
Så var jeg plutselig over elven Mississippi og i staten av samme navn. Lavere fartsgrenser her gitt. Lavere bøter for å litre langs veien og. Greensville passerte jeg fort, jeg vurderte Memphis.
Men før det stoppet jeg ved Walmart. Skulle jeg ha noe fant jeg det der. Billig undertøy, Cottage Cheese som jeg ikke fant andre steder, deilige epler, og sprudlevann.
Når jeg hadde kjørt et stykke syns jeg nok var nok og bestemte meg for å overnatte i Clarksdale, rett og slett fordi det så passe stort ut og var nærmest. Det viste seg at byen er full av blueshistorie.
Først hotel. Execute inn, et forhenværende Best Westernhotel. Etterhvert så jeg at det nok hadde sett bedre dager, men når det gjelder hoteller er det natten som gjelder.
Så var det å bile litt rundt i orådet og i byen. Som vanlig noen svært forfalne boligområder, og noen fine, og akkurat like biler foran. Artig.
Clarksdale var den første byen jeg var i som hadde et «gammelt» bysentrum. Ikke middelalders, selvfølgelig, men nok tilbake til begynnelsen av forrige århundre.
Mye nedslitt og forfallent, men med sjarme i tonnevis. Og et par berømte steder, som sykehuset Bessie Smith døde på i 1937 etter en trafikkulykke i nærheten (Sykehuset er nå et hotel), og bluesklubben Ground Zero som eies delvis av Morgan Freeman. De to-tre timene jeg har brukt på å se på denne byen er noen av de fineste jeg har hatt. Å ta bilder her var som å være unge i en godtebutikk.
Mens jeg kjørte rundt her spillte de Moot The Hooples gamle hit «All the way to Memphis», og det forteller i grunnen litt om hvor veien går i morgen.
Jeg hadde egentlig ikke spist så mye så jeg spanderte på meg en liten pizza som kveldsmat.

 

Dag 11 – fredag 9.7

Memphis, tennessee

I dag har jeg vært og besøkt Elvis. Jeg kjørte rett dit og var der ved 12tiden.
Selv har han forlatt bygningen firlengst, men tingene hans står der. Og det er mange som kommer for å se. Og for et strømlinjet og glatt opplegg. Parkering, billettkjøp, buss til inngangen, guidet tur. Men når vi kom inn fikk vi allikevel spasere fritt rundt på de områdene som var åpne for publikum. Det eneste jeg kan si om huset innvendig er at Elvis og jeg ikke har samme smak. Det meste veldig pompøst og glitrete. Foruten selve huset var det på den andre siden av veien bygd et stort underholdningsområde med parkeringsplass, utstillinger og spisesteder. De hadde begge jetflyene hans der, og det var interessant å se, selv om det var glorete det og. det største het Lisa Marie. Egen bilavdeling hadde de og. En av bilene var lakkert perlemorshvit og hadde gullfarget aligatorskinntak.
Dette oppdaget et annet norsk par, hvorpå damen utbrøt: «Men er ikke aligatorer grønne da?» Jeg så ingen grunn til å gjøre meg til kjenne.
Jeg syns hele greia blir litt zologisk have, og lurer på om Elvis hadde likt dette selv. The answer is blowing in the wind.
Så bar det inn til hotellet som lå i sentrum. Fant greit fram og sjekket inn. Jeg hørte forskrekket at damen sa 11. floor. Jeg får tåle det, tenkte jeg. Og jeg tålte det, for utsikten var rett ned på bassenget to etasjer ned, og det var flere høyere bygninger rundt. Her dukket det første internettproblemet opp også. Dvs, det var egentlig ikke noe problem, det var bare noe ekstra som måtte til for oss som bruker Mac, men det sto oppgitt et supportnummer, og det tok to minutter å få meg på nett.
Jeg hadde vagt hørt om noe som het Beale Street en eller annen gang, og nå dukket det opp flere ganger. Det var i gangavstand, og jeg tok en tur bort.
Endelig litt folkeliv. Riktignok fredag ettermiddag, men allikevel. Her var det greit å ha med kameraet. På de få hundremeterne gaten var showgate var det et yrende liv. Og masse politi. Her så det ut til at det meste var lov, og dette var en skikkelig bluespartygate. Notodden? Pøh.
Masse høy livemusikk, masse glade mennesker, guttunger som turnet for penger, politifolk i hyggelig samtale med de som ville, og folk med ølglass som svinset hit og dit. I denne bluesoasen dukket plutselig Queen opp med Another one bites the dust. Totalt malplasert selvsagt, og det var flere enn meg som reagerte med et smil. Dette var faktisk ganske gøy, men når mørket seg på ved halvnitiden var det liten grunn til å være der lenger. En liten tur for å kjøpe epler, så dette og senga.
Morgenbad i morgen. Og et par platerstudioer.

 

dag 12  – lørdag 10.7.

Memphis, Tennessee

Frokosten på dette hotellet var fin den, men det var papptallerkner og plastbestikk. På en snurrig måte fikk jeg det til at det forringet frokosten. Faktum er at dette var helt nytt, ingen hadde brukt det før, jeg slapp å tenke på om det var vasket godt nok. Og her kunne man steke sine egne vafler selv. Måtte prøve. det var morsommere å lage dem enn å spise dem. Men ting som ikke smaker noe er heller ikke vondt.
Første del av dagen var satt av til musikk, først Stax Studios, så Sun Studios og et par gitarbutikker. Gitarbutikker var nedtur, Sun ikke fullt så nedtur. Stax. Rått.
Selve studioet, egentlig en gammel kino, var forlengst revet, men nylig bygd opp igjen så nær som mulig slik det så ut, både utvendig og innvendig, og fungerte nå som et museum.
Når man kom inn ble man først anbefalt en 20 minutter lang film. Jeg kjenner jo litt av historien, og her var den presentert fort og bra og i historisk perspektiv. Motown ble på ingen måte dysset ned. Booker T & The MGs, Ike & Tina Turner, Otis Redding osv osv hadde vært innom her (de første var egentlig husbandet). Når den i mine ører og øyne fantastiske filmen var ferdig (de beste 20 minuttene så langt på turen) var det en rundtur i rekvisitter, gamle plater, sceneantrekk, instrumenter osv. Dette var flott. Og svært velorganisert. Jeg kjøpte faktisk caps og plekter i en obligatoriske butikken som ligger ved utgangen (det var fullt av slikt i Graceland og).
Så gikk turen til Sun Studios. Tatt i betraktning hva de hadde gjort med Graceland – og for ikke å snakke om Stax – virket dette helt meningsløst. Bygningen sto der, og det var visstnok omvisning, men ingen visste noe om priser eller tider, de virket litt uinteressert. Så jeg reiste tilbake til hotellet. Jeg slappet av litt ved bassenget, det var sol og varmt og jeg fortjente det.
Etter pausen, ja hva da? Jeg gikk en liten tur for å finne noen butikker, men gågater eller handlegater er liksom ikke helt noe tema her, derimot hadde de disse svære kjøpesentrene utenfor sentrum. Så jeg fant et som så bra ut og reiste dit. Svære greier, masse masse å gå og se på. Jeg fant ut at jeg trengte et par sko og en skjorte. Det er utrolig fascinerende å gå rundt slik og observere, både varer og mennesker.
På vei ut var solen på vei ned, og det var noen flotte skyformasjoner. Jeg stoppet og tok bilde. «Swisj» sa det og det sto en sikkerhetsvakt der og spurte hva jeg drev med, hva jeg tok bilde av, og at de hadde en sikkerhetspolitikk som forbød fotografering på området. I stedet for å spørre om han var redd for at jeg var russisk spion forklarte jeg ham at jeg hadde tatt bilde av skyformasjonene, jeg viste ham også bildet. Han smilte, sa det var et fint bilde og alt var OK.
Jeg følte behov for mat og det vr lørdag. Jeg stoppet først ved en «Whole Foods Marked» som jeg og hadde vært innom 4. juli, og kjøpte en ostekake. Fant ikke noe annet, men kjørte innom en Taco Bell og tok med meg noe snadder derfra.
Tacoen smakte, og ostekaken som jeg spiser nå er vidunderlig. Klokken er 10:30, og jeg har ikke hotel i Nashville til i morgen.

 

Dag 13 – søndag 11.7.

Nashville, Tennessee

Spiste god frokost i dag igjen på papp. Siste etappe Memphis – Nashville. Har et kart som viser såkalte grønne, eller pene veier. Oppover langs østsien av Mississippi var det flatt, men nærmest som et trylleslag over grensen til Tennessee forandret naturen seg. Det ble frodigere og ikke fullt så flatt. Dette fortsatte etter Memphis østover mot Nashville, og langs den grønne veien var det fint å kjøre. Bra veier og ikke så mye trafikk. Dog på ett punkt lå jeg som nummer to bak en nokså saktekjørende doning. Vi var to om å kjøre forbi, og bilen som kom mot blinket kraftig. Jeg trodde han mente forbikjøringen var uforsvarlig, men han ga bare beskjed om en svartvit bil med julebelysning sto bak en busk. Der ble den stående.

Det var åpenbart et lokalt valg i området, over alt sto klynger med skilt i alle farger med hvem man burde stemme på.
Et rustent vrak av en bil sto lagelig til for fotogrfering på en parkeringsplass langs veien. Slikt var ikke ofte å se, det var langt vanligere at folks hjem var i den forfatningen. Jeg fotograferte den, men når jeg så at den hadde flere kulehull i rutene ble den nok litt skumlere. Like etterpå kjørte jeg gjennom en liten by som het Moscow. Så var den vakre turen over, det var motorvei resten. Etter en stund trengte jeg både litt mat og litt hvile, og jeg fant et snurrig sted som visstnok var drevet av Loretta Lynn, en ikke helt ukjent countrysangerinne med en fargerik historie. Om sitt over 50 år lange turbulente ekteskap har hun uttalt at hun aldri ble slått uten å slå minst to ganger igjen.
Vel, stedet hadde en buffet som jeg kikket på, og så valgte jeg en frityrstekt kyllingfillet fra menyen i stedet. Den sjarmerende, men noe usikre serveringsjenta klarte pfanden meg å prakke på meg eplekake med is til dessert og…
Videre på motorveien. I mye større grad enn tidligere ville folk gjerne ligge i venstre fil i det tempoet de selv ønsket, gjerne saktere enn i høyre fil. Selv om det sto skilt med «State Law: Slower traffic keep right» oftere enn fartsgrenseskilt. Så kom regnet igjen. Det regnet og regnet de siste 45 minuttene av turen.
Så var plutselig Nashville der. Sjekket inn, alt virket greit, internett oppe og gikk raskt, ryddet litt i kofferten, og kjørte så ned til sentrum, regnet hadde tatt en velfortjent pust i skyene. Det har blitt slik at jeg nå knapt går noe sted uten bilen. Jeg er preget. Kun en ting har jeg til gode, og det er å bestille mat sittende i bilen.
Jeg parkerte på en parkeringsplass nær det som som så ut som pubgata. Parkeringsautomaten virket ikke, og folk var litt bekymret for å bli tauet vekk, men en fant ut at eieren var på ferie, og ingen var satt til å sjekke det. Ikke helt som i Norge, med andre ord.
Jeg gikk en liten tur frem og tilbake her og tok noen bilder, og det var mye rart å se. Og jeg fant ut at neste gang jeg skulle hit skulle jeg si fra til Sir Paul McCartney, så vi kanskje kunne synkronisere litt bedre. Det var hestedrosjer her og, som i Memphis, men bluessjappene fra Beale Street var byttet ut med countrybuler. Noen så små at folk sto i vinduet og spillte. Ikke ulikt hva Scream Opera gjorde på Lundetangen Pub i pubens spede begynnelse og i bandets enda spedere sorti. Hard Rock Café så litt sånn VIPaktig ut her i Nashville, det aner meg at det er best å prøve på dagtid. Jeg har god tid, så etter en liten kjøretur til tok jeg kvelden. Det regner igjen, og det er meldt møkkavær frem til onsdag. Det er det lite jeg kan gjøre noe med. Jeg kan bare gjøre noe med hva jeg skal mene om det. Og det er best å mene at det er greit, og ikke tenke for mye på det, ellers kan jeg få vondt i hodet.

 

Dag 14 – mandag 12.7.

Nashville, Tennessee

I dag tok jeg med frokosten opp på rommet, ser flere gjør det. Jeg tok heisen ned igjen med et par fra New Zealand. De var vanskelige å forstå inntil de fortalte hvor de kom fra. Litt av en reise for begge, vi lo litt av at vi skulle møte hverandre i en heis i Nashville.
Jeg ville prøve noen kjøpesenter «Malls» her og, men de to jeg fant var skralle greier. Og det store ved Grand Old Opry er stengt på grunn av vannskader etter flommen i mai. Det store flotte hotellet på samme sted er også stengt på grunn av oppussing uten at jeg vet om det har noen sammenheng. Jeg kjørte til Walmart rett i nærheten, trengte litt frukt. Jeg fant en av de største til nå, og fyllte opp med litt Perrier og cottage cheese i tillegg.
Å kjøre bil her er ikke veldig komplisert, folk er stort sett greie i trafikken. Rundkjøriner finnes knapt, den første jeg har sett ligger rett ved hotellet her. Er det rødt og klart og man skal til høyre, er det bare å kjøre. Har du noen bak deg da stanger han til deg med hornet sitt.
Noen veikryss har full stopp fra alle sider, det var litt uvant, jeg så jo ikke de andre skiltene. Men det går greit det og.
Ned til byen for å fotografere litt, gjennom et område som var svært eksklusivt. Her i Nashville har jeg ikke sett noe av den «slumbebyggelsen» jeg har sett i de andre byene, som jeg bare har dumpet opp i uten å lete. Uansett, at jeg finner slike steder takker jeg Tomtom for. Jeg har flere ganger bare kjørt rundt uten å tenke på hvordan jeg komer tilbake, det er bare å be Tomtom vise meg veien.
Vel nede i byen tenkte jeg å gå inom Country hall of fame. Så svært ut, og litt komplisert med billetter. I tillegg sto det et norsk par der, de var ikke helt enige for å si det slik. Nå gjorde jeg meg som vanlig ikke til kjenne, men fristelsen vokste etterhvert som diskusjonen tiltok. Jeg gikk ut igjen og tok noen bilder rundt omkring. Som vanlig ville et ungt japansk par ha hjelp til å ta bilder. Det fikk de.
I går sa jeg at jeg skulle spise på Hard Rock Café på dagtid, og jeg syns nå at tiden var inne. Fikk som vanlig knall burger og topp servering. Jeg kjøpte også en caps.
Jeg hadde parkert samme sted som i går, i dag virket betalingen. Jeg hadde betalt for hele dagen, og jeg ga bort billetten min til noen andre som kom i det jeg satt meg i bilen. De ble både forvirrede og takknemlige.
Opp til hotellet for å slappe av og planlegge litt. Ned igjen for å ta noen flere bilder i mørkningen. Det begynte å regne ganske godt men jeg fikk tatt de bildene jeg ønsket.
Oppe igjen ved hotellet møtte jeg igjen paret fra New Zealand, møkk våte, de hadde gått i regnværet fra sentrum. De var svært frustrert over været. Det var i grunnen jeg og. Og det var i grunnen den dagen…

 

Dag 15 – tirsdag 13.7.

 Nashville, Tennessee

I dag hadde jeg tenkt å virkelig slappe av, det var et sabla omlevær her i natt. det regnet fortsatt i morges, og jeg tok det med ro, og tok noen ærend og kikket litt. Tilbake til hotellet, sola skinte og brant, og jeg lå på bassengkanten en times tid.
Så ble det tid til en tur på byens museum, Country Hall of Fame. De hadde mange fine ting utstilt, for min del var det mange gitarer å se. Noen Gibson, og Gretch (som stort sett var brukt av Chet Atkins), resten var omtrent bare Martin i alle aldre. Det må ligge noen verdier der. Gøy var det å se.
Så fant jeg et flott handlesenter, hvor det var mang fine butikker å kikke i, og det var en Applebutikk. Jeg klarte å stå og prøve både ny iPhone og iPad. Jeg ble overbevist, men ikke overbevist nok til å kjøpe.
Kjørte ned til sentrum igjen og kikket og knipset litt og observerte livet på Broadway, som hovedgata med alle spillebulene på heter.
Det er mange hjemløse her, de er synlige. Noen er som uteliggere flest og ligger og sover i sidegatene på søplesekker. Andre er mer våkne og velkledd og høres ut asom bilselgere når de begynner å prate til deg om vær og vind, for så å snu om og fortelle hvor jævlig livet er og at de ikke har penger til mat. Vet ikke helt om jeg stoler på dem, selv om de er både edru og høflige.
En annen måte å tjene penger på er å stå på gatehjørnene å spille, og det var også veldig unge mennesker. Et hakk opp på karrierestigen var å spille innendørs. Da for tips. Det var mye rart å høre for å si det slik. Og mye rart å se.
Jeg reiste inom Taco Bell på veien hjem, som et nærmest avskjedsmåltid. I morgen er det rydding i bil og fly til LA.

 

Dag 16 – onsdag 14.7.

Los Angeles, California

Før jeg spiste frokost fikk jeg holde rommet til 1:00pm. Jeg gjorde alt klart, og la meg så i sola ved bassenget. Varmt i dag. iPaden jeg kikket på i går fristet mer og mer, og det var i varmeste laget å ligge i sola. Jeg sjekket ut, reiste til Oak Hill Mall og handlet. Aktiverte iPaden utenfor butikken med min egen Mac. Liver er herlig, dere…
Så bar det i vei til flyplassen, jeg fikk fyllt bensin, og kjørte inn til Budget. Bare la nøklene stå i, sa mannen. Jeg gjorde så, gikk ut og lukket døren. Plutselig var bilen låst, med bagasjen min i. Gøy. Not. Jeg fikk mildt sagt bange anelser før flyet. Bilen hørte ikke til der, de hadde ikke reservenøkkel, de måtte tilkalle hjelp. Det kunne ta litt tid sa de. Det gjorde det ikke, mekanikeren var rask og reddet dagen min. «How’s your day, sir? Except for this?» spurte han vennlig og lattermild. amerikanerne er høflige, de spør alltid hvordan man har det. Uansett ikke noe tåredryppende farvel med Kia-en, som jeg har gjørt anslagsvis 270 mil med, gjennom 5 delstater.
Innsjekking gikk fint, jeg ble ropt opp fordi jeg ønsket vindusplass. Det fikk jeg. Dette skriver jeg på den nye iPaden min på flyet. Damen ved siden av meg leser e-bok, og på seteraden ved siden av er det to laptoper. Og nå flyr vi over Mississippi. Når flyet lander har tidsforskjellen øket fra 7 Til 9 timer.
Og flyet landet i rute. Spent gikk jeg til Hertz og skulle hente bil. Og der var alt i orden.
En litt annen bil enn KIAen. Heldigvis.
Så var det en halvtimes kjøretur med taket nede, til hotellet, og der var og alt i orden.
Inkludert internet, selv om det ikke er verdens raskeste. Det betyr at internet har virket over alt her, og det er jeg ikke helt vant til fra turene mine i Europa. Hvor skal jeg så neste gang, tro?
Nå vil jeg ha en liten spasertur i nabolaget før jeg tar kvelden her, og sannelig traff jeg kjentfolk, Bilmekanikeren med familien og noen venner bodde på nabohotellet. 🙂

 

Dag 17 – torsdag 15.7.

Los Angeles, California

I dag fikk jeg ordentlig frokost. Dvs samme frokost jeg har fått hele tiden, men med ordentlige tallerkner og bestikk. Det smakte mye bedre da. Så var det en tur på bassengkanten inkludert boblebad. Deilig og varmt, men ikke så hett og fuktig som der jeg kom fra. Opp på rommet og planlegge litt. Jeg fant ut at jeg ville ta det litt med ro, bare kjøre litt rundt. Det tok 7 timer før jeg var tilbake til hotellet. Først et kjøpesenter, Block at the Orange, det er gøy. Der var det til min store forundring H&M der… Det var og en egen Conversebutikk der. Jeg visste ikke at de hadde så små i så mange farger… Og store i enda flere. Tskjorter, jeans, belter og caps hadde de og. Moro.
Jeg stoppet ved en isbutikk, hvor man forsynte seg selv (som med softis), og betalte for vekt. Kjekt.
Ut på veien igjen, jeg bestemte meg for å kjøre helt ut til kysten, for så å følge den litt nordover. Jeg kjørte og litt frikjøring, dvs på måfå, Tomtom dirigerer meg til målet uansett når jeg ber om det. Og det var svært greit med åpen bil.
Jeg trengte å handle litt, og fant en Walmart igjen og ble utrolig skuffet. Matvareavdelingen hadde ikke Perrier, frukt eller hytteost. Da må jeg gjøre det på en annen måte i morgen tidlig. Skuffet kjørte jeg tilbake til hotellet, det begynte allerede å mørkne. Jeg planla fort å ta noen bilder av fyrverkeriet halv ti og fikk tatt noen, men avsanden ble litt stor,. Jeg får et nytt forsøk. Etter en liten kveldstur uten kamera ble det en liten tur i boblebadet. Godt før leggetid det. 🙂
I morgen er en ny dag, nye sjanser, nye gevinster.

 

Dag 18 – fredag 16.7.

Los Angeles, California

Etter frokost med påfølgende baseng- og boblebad slappet jeg av en stund før jeg ble med de jeg kjente her på langtur, først bading og shopping.
Vi skulle til Santa Monica Beach for å bade. De har åpenbart akkurat det samme problemet som hjemme i Norge når det gjelder forholdet mellom asfalt og gummihjul. Det er rett og slett for lite asfalt. Det betyr at det går sent i trafikken. Når det da i tilegg er ovr 40 graders varme… Kjørte med taket nede og full AC. Vi kom til stranden og gikk ut og badet de jeg kjente der var elve til sammen, hvorav syv barn. Nesten alle badet, og vi storkoste oss. Det var fin temperatur i Stillehavet, litt bølger, ingen hai. Det var egentlig ganske moro. Og vått. Ungene var nesten ikke å få opp på land igjen. Ikke alle de voksne heller. Det var godt med folk på stranden og i vannet, uten å være fullt.
Etter dette reiste vi på hanmdletur på et sted hvor det var samlet «Outlets» for forskjellige butikker. Som Levis, Calvin Klein, Nike, Converse osv. En del tilbud, masse varer, masse folk.
Jeg kjørte noe før de andre, jeg ville prøve å finne en Walmart som var åpen så jeg kunne få kjøpt litt Perrier. Jeg fant en som var nattåpent – og den var full. Folk sloss om parkeringsplasser og handlevogner. Om det var fordi det er helg, for varmt å handle på dagen, trygdeutbetalinger vet jeg ikke. Uansett, de hadde ikke Perrier igjen. Så nå drikker jeg iste og vasker klær. Må ned å ordne med det nå, straks tilbake i morgen med mer.

 

Dag 19 – lørdag 17.7.

Los Angeles, California

Lørdag. Åpenbart mange gjester på hotellet, de brukte lang tid på frokosten.
Slappet litt av ved bassenget, flere nordmenn, holdt klokelig kjeft.
Ble ennå litt mer kjent i nabolaget, fant en nærbutikk til som til og med hadde karbonadevann. Eller carbonated water, som ser ut til å være det de i England kaller sparkling water. Hjemme kaller vi det Farris og andre ting.
Slappet av litt til, så kjørte jeg en tur til Hollywood og Walk of Fame. Mer nøyaktig er dette Hollywood Boulevard, og i tillegg til stjernene på fortauet er gaten kanskje mest kjent for Kodak Theatre, som også er tilholdssted for Oscarutdelingene. Hard Rock Café hadde gjort seg selv så viktige i denne gaten at folk knapt turte å gå bort til inngangsdøren. Vaktene så svært avvisende ut. På de 2-300 metrene av gaten som virkelig var interessant var det mase folk, så ble det tynnere. Jeg kjørte og gjennom gaten i dette strøket etterpå. Med taket nede. Det var kø. Det var det og i Sunset Boulevard som jeg kjørte litt på. Litt råvill fulgte jeg et tips om å kjøre opp i Mulholland Drive, Beverly Hills. Oppkalt etter sjefen for vannverket som foreslo å legge en vei med fin utsikt som var åpen for alle. En tidlig sosialist, som nok burde være glad han ikke levde på 50tallet.
Og maken til utsikt. Se bilde. Å oppleve dette i solnedgang/skumring med fotoaparat og stativ måtte vært noe. Men av en eller annen grunn hadde de satt ned foten for dette ved å forby all stans på veien fra 9 på kvelden til 6 om morgenen. Det var masse ting som ikke var lov her, som turgåing med hunder, alle våpen inkl pil og bue, og andre snurriteter. Her hang hus rett ut i lufta, her var små slott, sikkert ikke veldig billig distrikt å bo i.
Valgte å reise tilbake til hotellet etter dette, traff på vennene på nabohotellet, og vi gikk ut for å spise. I nabolaget lå noe som het Outback Steakhouse. Om navnet var et ordspill på hvor produktet de solgte til slutt havnet vet jeg ikke, men maten var god. Kjøpte en biff som var svært mør og god. Ostekake til dessert.
Kvelden var ikke helt over for min del, jeg fant ennå en nærbutikk som jeg ikke hadde sett før. Meksikanere er det flere av her enn i Texas, og denne butikken bar positivt preg av det. Men like viktig var musikken de spillte, som virkelig fikk meg til å tenke på hvilken positiv virkning dette landet har hatt på musikkens utvikling. De spilte slagere fra tidlig 60tallet, stort sett sorte artister. Jeg var der lenger enn jeg trengte på grunn av det. Koselig butikk.
Men da var det ikke stort mer å bruke denne dagen til enn å slappe av. Se litt på TV, tro? Det har det ikke vært mye av her…

Dag 20 – søndag 18.7.

Los Angeles, California

Siste Dag. Rastløs, går litt rundt meg selv. Men får tatt en siste biltur, kjøpt øreplugger til iPaden, vært i noen butikker, og det største kjøpesenteret jeg har sett. Prøvde å dra på Stranda, men kom ikke fram. Tok et bad på hotellet i stedet. Reiste i Disneyworld for å ta bilder av fyrverkeriet, det ble bra. Sa hadet til vennene mine, brukte litt tid på å pakke om, hadde kjøpt en liten koffert til. La meg ikke, men kjørte tidlig og leverte bilen hos Hertz. Jeg ble kjørte til feil terminal, men ordnet det. Innsjekking gikk fint, ingen overvekt.

Det blir en lang flytur hjem.
Takk til dere som har fulgt meg på denne flotte turen, det har vært overlegent.


Biltur Spania 2009

De Andalusiske sletter og litt til (Med Fiesta i siestaland)

Reiserute

Tirsdag:
Etter en lang flytur som gikk fort takket være min venn i luften Mr. Sudoku, landet jeg i Malaga. Fordi jeg ikke hadde leiebil i orden måtte jeg skaffe det, og kom til området med utleiere, kun en åpen. En søt jente leide meg en Ford Fiesta for €180, inkludert ingen egenandel.
Jeg brukte ikke mer tid på Malaga enn jeg trengte første dagen, jeg plasserte min venn på veien TomTom i bilen og kjørte til Granada i et flott landskap.
Etter hvert som jeg nærmet meg steg Sierra Nevada med sine hvite rygger opp av horisonten. Flott skue.

Jeg hadde bestilt rom på Best Western Hotel Dauro ll, som var litt klønete å finne, men de var svært behjelpelige med parkering og bæring av koffert. For første gang opplevde jeg å bli lurt, parkeringen var unødvendig langt unna, og bilen ble låst inn. Når jeg gikk tilbake gikk jeg forbi i allefall to ofisielle parkeringshus som lå mye nærmere. Men går ut fra at de henter bilen for meg når jeg skal videre.
Opp på rommet. Et svært sjarmerende rom med en vidunderlig, romslig terasse og et koselig bad. Men internet? Neida. Det virket nesten, og jeg antok at jeg visste hva som var galt. Men de uvitende kvelds/nattevaktene kunne ikke hjelpe meg selv om de faktisk prøvde.
Jeg gikk så en liten tur i byen, og var i seng ved midnatt.

Utsikt fra hotelrommet i Granada

Onsdag:
Sov som en stein og våknet ved 8-tiden, rett i dusjen. Ved siden av fungerende internett er dette et kritisk punkt. Denne sto til gull, ikkeno tull. Frokostbufféen var av en slik type som det var vanskelig å gå fra etter én porsjon, noe jeg klarte. Opp i resepsjonen igjen og forklare dem viktigheten av internet, og at de måtte fikse det – eller vise meg at det virker på en annen laptop. Eliminasjonsmetoden, vet dere.
Så var det den sedvanlige byvandringen min, masse gåing. Med meg var min gode venn mister Canon, som blunket i ett sett. Masse rart å se, ikke for mange mennesker, ikke for varmt.
Jeg gikk opp til Alhambra, en fin tur når man først skal lee seg litt. Tenkte jeg skulle gå inn, men det var noe kaotisk. Gikk i avdelingen for å betale med kort, og der var det flere automater, noen for kveldsbilletter, og noen for hele dagen. Jeg leste ikke skiltene ordentlig og begynte å kjøpe på en av de for kvelden, men de virket ikke på formiddagen fikk jeg vite av en ansatt. Så prøvde jeg en av de andre, og det viste seg at det bare var kveldsbilletter igjen…
Jeg prøvde å ikke bli sur, og klarte det nesten.
Jeg gikk ned en litt annen vei enn jeg gikk opp, og kom ned fra høyden via noen utrolig sjarmerende og bratte smågater. Litt mer gåing, innom hotellet, ikkeno internet, tok så en bussrundtur. Det gikk svært fint, ingen prøvde å stikke pepper i hullene på meg.
Etterpå fant jeg endelig en kolonial hvor jeg handlet litt boblevann, noe som liknet knekkebrød, ost og tomater. Etter frokost har det kun blitt et eple, så det var greit.
Fant tilslutt et annet hotel i nærheten hvor jeg kunne sitte litt med internettilgang, så jeg fikk startet denne bloggen. Så var det egentlig natta.

Torsdag:
Tidlig oppe, etter frokost og utsjekking var jeg på veien før kl 8.
Nesten ferdig reiserute som skulle ende i Sevilla. Første stopp var Montefrio, en snurrig liten by fire mil vest for Granada, med en borg på en fjelltopp og mange bratte og morsomme smågater rundt om kring. Var i en Sparbutikk for å kjøpe vann, og den butikken hadde et utvalg som var like karrig som mange av stedene rundt. Byen lå for å si det diplomatisk avsidendeliggende til, med dertil mistilpassede veier som buktet seg i det ulendte terrenget.

Montefrio

Neste stopp var Cordoba, Mere artige veier, som ble bedre og bedre og til slutt så bra at den kunne dele seg i flere felt, såkalt motorvei. Jeg var heldig og fant parkering et sted i byen, og valgte å ta med Tomtom slik at jeg skulle finne igjen bilen.
Jeg fant fort frem til den gamle arabiske moskeen, et utrolig bygg. Ikke nødvendigvis fint, men monumentalt, og da mer innvendig enn utvendig. Her viste Spanjolene seg igjen fra sin upraktiske side. I forgården var det ikke vanskelig å finne køen som skulle inn. Det jeg og nok noen andre ikke fikk med oss var at man måtte kjøpe billetter et annet sted. Det andre stedet lå i det andre hjørnet av plassen. Ved billettluka sto ingen priser, ingen åpningstider. Her har de mye å lære.
Jeg gikk på fortausrestaurant og kjøpte salat, det første restaurantbesøket. Når jeg hadde fått maten stillte det seg to musikanter noen meter unna med trekkspill og fele. Det låt selvfølgelig grusomt. Men jeg slo meg til ro med at det ikke kan være noe morsomt å være spanjol på ferie i Norge og så høre Sputnik heller.

Da var Sevilla neste post, der jeg hadde ordnet hotel. Jeg prøvde å ikke bruke motorvei, og fikk det delvis til. I det området er Andalusia virkelig et småbølgete sletteland, og noen steder var veien helt fantastisk å kjøre.

Solsikker langs veien mellom Cordoba og Sevilla

Jeg kjørte omtrent rett på Hotel Adriano i Sevilla, fikk med litt om og men parkert og bagasjen opp på rommet.  Rommet var helt fint, også dette med balkong, denne gang mot gaten. Og internet virker.
Jeg gikk ned i resepsjonen og spurte om jeg kunne utvide oppholdet frem til mandag, det gikk greit. Da har jeg dette som base og kan kjøre litt rundt. Jeg slipper en ut/innsjekking som egentlig er ganske anstrengende, og jeg får med meg en tyrefekting – om det er tilgjengelige billetter.
Avsluttet dagen med en salat på en av restaurantene i nærheten Hodedingredienden var geitost, men langt fra vår type. I tillegg til grønt var det nøtter, rosiner og bær. Spennende og godt. Nå er det snart sengetid etter en anstrengende dag med nesten tolv timer med trasking og kjøring

Fredag:
Tok meg bedre tid i dag, ikke frokost inkludert, men jeg hadde knekkebrød. Før jeg gikk ut på byen fikk jeg beskjed om at om jeg ville være to netter til måtte jeg ta et annet rom. Jeg sa da at jeg ville tenke på det. Nesen min fortalte meg at jeg trengte nesedråper, og siden apoteker omtrent vokser på trær her var ikke det noe problem. «Pulverizaciòn nasal» heter det på spansk.
Tilbake fra en liten tur spurte resepsjonisten om jeg var klar for å bytte rom, han trengte rommet nå. Nei, jeg har jo leid rommet til i morgen. Jeg ble svært sint og slo ham ned. Politiet kom og hentet meg og jeg fikk være med på tyrefektning bundet til en stolpe midt på tyrefektningsarenaen. Etter denne korte konsekvenstenkingen som gikk på at det ikke ville hjelpe å bli sint og begynne å krangle, fikk jeg se det nye rommet, og byttet. Jeg er nå usikker på om jeg faktisk skal bli her to netter til allikevel.
Jeg gikk en tur ut igjen for å tenke på saken, og endte opp med busstur, underholdningspark, båttur og museet i tyrefekterarenaen.

Fra Isla Magica i Sevilla, ungene til venstre blir straks svært våte.

På bussturen fikk jeg tid til å filosofere litt. Jeg er av en merkelig grunn litt opphengt i å tilfredstille andres behov ved en slik tur, slik at jeg ikke får kritikk for hva jeg har gjort og sett. Eller rettere hva jeg ikke har gjort og sett. Det er selvfølgelig bare tull å tenke slik (ingen har noengang reagert slik, eller prøvd å styre ferien min), men tanken dukker opp innimellom, også på denne turen. Jeg tror jeg skal legge vekk den tanken nå.
Jeg bestemte meg dessuten for å reise videre til Cadiz i morgen.

Lørdag:
Sov litt lenger i dag, pakket, betalte og reiste. Hovedmål Cadiz, med et par avstikkere. Første ut var Utrera, en koselig by i et flatt landskap. Gikk litt og kikket, og siden det var lørdag måtte noen gifte seg i den lokale kirken. Handlet litt fikk jeg og, vann med kullsyre er knapt å oppdrive her, i motsetning til i Italia hvor det er helt vanlig.
Så gikk det videre til Arcos, og dette var virkelig min type by, med et lite og gammelt sentrum på et lite «fjell». Gikk litt rundt i de smale gatene og nøt det jeg så. Her spanderte jeg og på meg lunch, en omelett med asparges. Godt. På utecafeen jeg satt på så jeg og noen hysteriske forsøk på å kjøre bil i de smale gatene. Brevik? Pøh…

Arcos

Kjørte videre på veier som og i dag har gått stort sett utenfor motorveier, noe som betaler seg godt i kjøreglede og opplevelser. Kjørte innom Jerez og kikket litt der, men i siestaland tar man siestaen alvorlig. Hadde vi tatt helligdagen på Virli like alvorlig…
Byen var bortimot folketom, nesten litt nifst. Men uansett et koselig lite sentrum rundt et torg.
Så var det Senator Hotel i Cadiz, nokså plankekjøring å finne frem og sjekke inn.
Gikk så en tur til vestenden for å se solen gå ned i atlanteren. Snublet over et par brudepar som hadde fotosession, og knipset litt selv som trening til august. Fikk og sett solnedgangen, selv om det var litt overskyet.

Båt i solnedgang, tror ikke det er elger her.

Deilig å komme tilbake til hotellet og få av seg skoa.

Søndag:
Sov som vanlig, sto opp, dusjet, spiste litt frokost. Ca planer for dagen ble gjort før jeg la meg, så det var bare å sette seg i bilen. Først kjørte jeg opp igjen til Jerez for å prøve å få billett til kveldens arrangement, noe jeg fikk etter noe om og men.
Så bar det i vei på dagens rundtur, først Arcos litt inne i landet så Medina-Sedona, begge små, koselige byer. Så gikk det mot kysten til Vejer, en fantastisk liten perle av en by på en nokså høy topp i et ellers bølgete landskap og veier opp til byen som var imponerende bratte. Masse nydelige hvite og trange smågater uberørt av biltrafikk. Ute ved kysten snudde jeg nordover igjen og var innom Barbate, Los Canos de Meca (De løse kanoners Mekka, dette så ut som et skikkelig fristed med hippier fra alle tidsaldre, alt fra jesuser til hiphoprastafarier) og til slutt Consil de Frontera. Fortsatt flotte veier, men merkelignok ikke antydning til rasteplasser eller ukikkspunkter, som normalt ville vært i dette flotte landskapet med lange strender brutt av voldsomme klippeformasjoner.
Så var det på tide å dra opp til Jerez igjen for dagens hovedatraksjon med det noe feilaktige navnet tyrefekting. Selve arrangementet virker å være som en tilsteldning man også kommer på for å se og bli sett. For de som trodde dette var noe som kun interesserte voksne, innbarkede menn; glem det, her kommer unge og gamle familier, gamle damer og menn alene, unge par, jenter og gutter i flokk, stort sett alt og alle. Man treffes utenfor og hygger seg, spøker og ler, og inne på arenaen snakker folk med hverandre som alle kjenner alle, og man roper gjerne til hverandre over avstand. Her var heller ingen protestanter, slik jeg så for et år siden i Barcelona. Dette stedet ligger muligens for avsides for dem.
Selve forstillingen (tyrekampen) var ikke mindre fascinerende denne gang, det er veldig rituelt, men tyren og dens villighet og utholdenhet til å kjempe er avgjørende. Det er rått, primitivt og brutalt, med et touch av eleganse og stil. Av seks okser var to svært bra, og tyrefekterne vokste med utfordringen.
Kanskje dette kan kalles grotesk også.

Matadorene gjør entre i begynnelsen. Det er tre matadorer, hver med tre hjelpere.

Klokken var over 10 på kvelden når jeg kom tilbake til hotellet, og siden jeg kun hadde spist noen epler etter frokost gikk jeg ut og spiste en god omelett.

Mandag:
Tiden renner sakte ut, mn kortbunken med steder å besøke blir og mindre. Sov virkelig som en stein i natt, men etter en kjapp dusj og frokost var jeg på veien igjen, denne gang med Estepona som overnattingssted før aller siste etappe. Først ut i dag var Tarifa, sørenden av Spania.  Landskapet i denne delen er en kombinasjon av slakke åser og forrevne fjell som stikker opp hulter til bulter. Over en slik åskam ved siden av en svær stein som noen hade sluppet ned der lå det lille stedet Camarinal, en strand med noen kuer og bygninger. Igjen en flott vei med utrolig utsikt.

Kuer på stranden i Kamarinal

Tarifa var det det skulle være, Spanias Skagen opp ned, der Atlanterhavet og Middelhavet møtes. Fra atlanteren kom bølgene og vinden med en uimotståelig urkraft, ikke masse denne dagen, men man kunne føle styrken og utholdenheten. På middelhavsiden var havet langt roligere. I motsetning til nevnte Skagen var det ingen sandtunge, men en gammel festning ytterst, nå til bruk av det spanske forsvaret. Sikkert for å forsvare seg mot Afrika, som tårnet opp over horisonten.
Så bar det mot Algericas, nordover på middelhavsiden, Costa del Sol. Her gikk veien høyt med utrolig utsikt, som tidligere ville skremt vettet av meg. Hvorfor denne strekningen og et par andre ikke har skremt meg på denne turen vil jeg ikke reflektere over. Ikke høyt (sic) i allefall.
Ned mot Algericas dukket Gibraltar opp. Jeg hadde liksom ikke satt av tid til det, uvisst hvorfor, men syns jeg hadde tid til det. Jeg visste ikke helt hva som ville møte meg, ingen forventninger, ingen fordommer. Og det er jeg glad for nå. Større morooverraskelse har jeg knapt fått på denne turen. Det jeg visste var at jeg måtte over en flystripe. og at General Franco stengte grensen i ´69. Denne grensen var nå åpen, men fullt fungerende som en grense. Frem med passet, og over flystripa bar det. Kjørte litt rundt, og observerte fartsgrenser i miles og skilt på engelsk. Jøss. Joda, jeg visste det var engelsk, men ble ikke det litt vel mye? Jeg fant et parkeringshus og gikk ut i gågata  som nok er hverdens størst taxfreeshop forkledd som en engelsk by. Med engelske puber og Fish & Ships, og en irsk parallelgate. Jeg var sulten, og satt meg ned på kafeen Penny Farthing, som lovet god omelett. Det fikk jeg og, etter å ha spurt kelneren om han snakket engelsk. Det var heldigvis bare litt dumt. Omelett ble servert, spist, og regning bestilt. Den kom. i pund. Heldigvis tok de euro og. Så gikk jeg inn på Marks&Spencer og gikk litt amok, kom ut med ny bukse, et par t-skjorter og mere undertøy. Tenkte det var på tide å komme videre til hotellet, men å få betalt for parkeringen var ikke like morsomt. Hadde kun en €20seddel, parkeringen kostet langt mindre. Fikk da igjen i pund. Ikke bare  det, de hadde egne pundsedler. Heldigvis var jeg smart nok til å fylle diesel for dem.

Båter på stranda rett nord for Gibraltar.

Kjørte så  til hotellet H10 Estepona Palace, som jeg så men ikke fant med en gang- det var mye større enn jeg trodde og lette videre. Fikk sjekket inn enkelt, men for en brakke. Flottere sted har jeg neppe vært på, men kanskje det er litt utenfor sesongen, for det er knapt folk og prisen var langt lavere enn man skulle tro. Dvs, dette hotellet var langt finere enn hva som kom frem på nettet, vanligvis er det omvendt.
I morgen skal jeg bade i basseng før jeg drar videre, har god tid til det.

Basenget foran hotellet om kvelden. Se opp for isfjell.

Tirsdag:
Våknet først kl 7 av vekkerklokken som og vekte meg forrige tirsdag når jeg skulle ta fly nedover. Hadde bedre tid nå, snudde meg og sovnet. Våknet 10 fordi jeg ikke hadde satt på vekkerklokken. Rakk akkurat en halv time frokost i en frokostfuffet som er den største jeg har sett. Utrolig hva man får med seg bare man gaper høyt nok. Så ville jeg prøve bassenget, men fikk meg en ny overraskelse. Visste ikke at norsk brevann var en eksportartikkel, droppet badet.
I dag sto det bare en ting på planen, Ronda. En gammel og berømt fellandsby med en flott bro, 100 meter høy. Fra Middelhavsiden er det gjennom et for meg med min høydeskrekk et røft landskap. Jeg hadde veid for og imot hele mandagen, men hoppet i det. Med hjertet i halsen, eple i munnen, foten på gassen og øynene fokusert på bilen foran. Det siste er «knep» i slike situasjoner jeg har brukt før med suksess. La meg altså tidlig bak en bil som jeg fulgte nesten helt frem. Men nå viste det seg at det gikk veldig bra. Bortsett fra en liten stopp i en bratt sving med noe som enkelte ville kalt en fantastisk utsikt pga veiarbeid. Da trodde jeg hjertet mitt skulle stoppe, og det ville vært dumt siden jeg allerede hadde det i halsen. Jeg tror det høyeste punktet på den strekningen er godt over 1000 meter, Ronda ligger lavere. Ca en mil før Ronda kommer jeg rundt en sving, ser røyk og to biler i veibanen med varselsblink på. Jeg sakner og oppdager en bil i andre retningen som ligger på autovernet i en utkjørsel. Jeg svinger inn jeg og, og ser at vedkommende krabber ut av bilen, jeg spør om alt er OK, får det bekreftet og kjører videre. I det jeg satt meg i bilen så jeg grunnen til utforkjøringen, asfalten hadde krøllet seg veldig, han hadde sikkert sett bakover til venstre samtidig som han ga gass. Pang.
Om turen opp var en liten seier var Ronda en skuffelse. Svært turistoverfylt, noe som for meg ødelegger en del. Heldigvis hadde de parkeringshus (mange av dem her nede), og jeg må ha vært en av de siste som fikk plass, for når jeg kom opp stengte de nedkjørselen. Men jeg fikk tatt noen bilder og jeg kjøpte turens første is.

Den over 200 år gamle tyrefekterarenaen i Rondo

Fra Ronda var det bare å kjøre til Malaga, jeg lot Tomtom bestemme, og den valgte en annen rute. Jeg regnet med at den ikke kunne være stort verre, og er glad jeg valgte den. Denne andre ruten gikk gjennom et roligere landskap, med fjellene på god avstand og masse flotte motiver.

Krasafaren Steinbu

Jeg kom ned til Malaga, og sjekket inn på hotellet sentralt i byen. Fikk gått en fin tur, kikket litt i gågatene, tatt noen flere bilder, og spist. Malaga er jo en fantastisk koselig by, med kanskje de lekreste gågater jeg har sett, omkranset av flotte bygninger. Må nok nå si at det skal bli deilig å komme hjem, selv om jeg på grunn av denne koselige byen fikk nok energi  til noen dager til. Kort summert har denne turen vært svært bra, de få frustrasjonene som har vært har vært min egen feil, og de positive opplevelsene har kommet som perler på en snor. Selv om jeg i allefall på armene er solbrent og ser ut som en lyserød grisunge, og er snørrete som om jeg skulle hatt svineinfluensa vil jeg ikke si at det er å kaste perler for svin.
Jeg gleder meg til neste gang jeg skal reise på denne måten.
Dette blir nok de siste ordene i denne reisebloggen, å reise hjem er ikke noe å skrive hjem om.
Takk for følget, HP